Jeg våknet opp til ruiner.Gutten var livløs og slapp.Vi kjempet og sloss gjennom timer,men absolutt ingenting hjalp.
Vi la oss tidlig den kvelden.Sang litt og sovnet i kor.Brutalt ble jeg vekket fra søvnen,av en desperat og fortvilet mor.
Husker jeg hørte sirener.Stuen ble fylt opp med folk.De kjempet med alle midler,men absolutt ingenting hjalp.
Stuen ble tømt, det var over.Håpet vi hadde var knust.Igjen der på gulvet lå gutten.Naken, og helt uten pust.
Vi måtte jo vekke dem, broran.En klem mens der ennå var tid.Tre barnesoldater gråt stille.En bror var blitt borte i strid.
Jeg ringte til mamma, hvem ellers?Fortalte at gutten var død.Hun slapp det hun hadde og reiste.Nå var hennes sønn i dyp nød.
Jeg husker hun kom inn den døren.Et morskred av trygghet og savn.Endelig kunne jeg gråte.Endelig var jeg i havn.
Uken som fulgte var grusom.Han sendes til obduksjon.Vi fikk han tilbake med svaret.Han døde av infeksjon.
Vi fikk ta han med hjem noen timer.Latet som alt var normalt.Tok bilder og sang som vi pleide.Det føles så godt og så riktig.Samtidig så galt og brutalt.
Kisten var åpen i kirken.En bitte liten kropp.Vi ville gjøre veien lettere.Veien videre opp.
Jeg bar deg alene til graven.Ingen andre fikk lov til det.Jeg klarte imidlertid ikkealene å senke deg ned.
Sorgen vil aldri bli borte.Selv om den eldes og tør.Vi møtes igjen lille vennen.Den dagen da også jeg dør.
Asbjørn SandøyFar for alltid