Den profilerte rikssynseren Elin Ørjasæter mener Hasvik-politikerne opptrer som grådige måsunger i jakten på arbeidsplasser. Hører vi ko-ko fra en gjøkunge og et miljø som sliter med å forstå at noen må bygge reiret?
Publisert: 09.07.2010 kl. 13:00 , Endret: 09.07.2010 kl. 14:20
Hvis evolusjonsteorien er det eneste som teller, vil mange av kystkommunene dø, men det skyldes vel så mye demografiske utviklingstrekk og en politisk villet strukturering av fiskerinæringen.
E-24 kommentatoren er en viktig stemme, både på grunn av at hun har friske og uredde meninger og at hun «vekter opp» kvinneperspektivet i samfunnsdebatten. Videre bør vi alle være glade for at debattantene i gryta løfter blikket fra asfalten og bryr seg om det som skjer utenfor synsvinkelen, for den er til vanlig nokså preget av grå stær.
Når det først kommer et ballespark i retning Finnmark, får vi ta det på alvor. Det er nemlig ingen uvesentlig debatt Ørjasæter trekker opp med sin kommentar. Hvordan kan Finnmark og kommunene selv utnytte mulighetene som oppstår, i dette tilfellet innenfor olje- og gassindustrien. Hun berører også den ofte trangsynte nabokranglingen som tar oss alle når etableringene er på gang. Vanligvis er det Alta som er den store stygge ulven, men her er det altså en liten kystkommune som får smake pisken.
Vi tror det er god grunn til å takke nei til lettvinte finnmarkspakker, gjerne avlevert som politiske flydropp hvert fjerde år for å understreke at man vil «ta hele landet i bruk». Når det satses i Finnmark, bør det være for at man har genuin tro på at verdiskapingen i nord har stor nasjonal betydning. Derfor er det veldig opp til Finnmark selv å utnytte nordområdesatsingen, inkludert et eventuelt petroleumseventyr og de mulighetene som er til stede innenfor sikkerhet, beredskap og leverandørindustri. Det samme gjelder naturligvis innenfor fiskeri, havbruk, reiseliv, fornybar energi og bergverk, alle områder der Finnmark har gode muligheter til å legge premissene.
Ørjasæters utfordring bør vi ta, selv om hun blir forelsket i egne formuleringer og myter i sin kommentar: «Finnmarkingene vil ha arbeidsplasser. Men de mener det er søringene som skal skape dem, også i deres egne kommuner». Det blir en historieløs kortslutning, spesielt når utgangspunktet er en liten fiskerikommune som har produsert enorme verdier for nasjonen. Hasvik har sterke tradisjoner, både innenfor kystfiske, havfiske og foredling av både fisk og reker. Så er det riktig at det skaper problemer når hjørnesteinsbedrifter eid av søringene er fornøyd med utbyttet og trekker seg ut, akkurat som gjøken etter å ha blitt fødd opp, samtidig som en folke- og kapitalfattig kommune har begrensede muskler. Hvis evolusjonsteorien er det eneste som teller, vil mange av kystkommunene dø, men det skyldes vel så mye demografiske utviklingstrekk og en politisk villet strukturering av fiskerinæringen. Vi er for vår del imponert av Hasviks satsing på havfiske og «storfiskens rike», et forsøk på innovasjon når mye har gått galt. Det står ikke på viljen. Sannheten er at Finnmark akkurat nå har enorm verdiskaping, større en Troms. Ørjasæters regnestykker er ikke mer valid enn dem Carl I. Hagen brukte i sin tid for å desimere finnmarkingene.
Det er heller ikke merkelig at kommunene som er nabo til Snøhvit og Goliat forventer lokale ringvirkninger. Det ligger i konsesjonen og det ligger i sakens natur. Ressursene som hentes opp har en pris, ikke minst i forhold til miljørisiko og eventuelle skader for andre viktige næringer som lever av naturen. For eksempel fiske og reiseliv. Det er god grunn til å stille spørsmål ved en utvikling der Eni Norge og eventuelt andre operatører får droppe ilandføring, hente opp ressursene i løpet av et par tiår, uten annet engasjement enn noen hundre tusen kroner i avlat til tullete bolyst-prosjekter.
