Kvinner og innflytelse

Meninger

Antallet kvinner i lokalpolitikken i Alta er fortsatt lavt, men de som er der gjør seg bemerket og er slett ikke redd for å være synlige. Det synes vi er positivt.

Norut-rapporten viser at det fortsatt er en vei å gå før man kan snakke om kjønnsbalanse i politikken. Det er selvfølgelig ikke enestående for dette samfunnsområdet. Før Ansgar Gabrielsens knalltøffe kamp for å få kvinner inn i styrerommene, var det temmelig pinlige forhold i norsk næringsliv. Det har vært en klar forbedring, selv om de kortsiktige grepene ikke er nok.

For at kjønnsbalansen skal bli bedre innenfor politikken, må antakeligvis partiene selv bli flinkere i forhold til rekruttering. I Ap har man visse kvoteringsregler, men vi tipper det vil ta tid før de faktiske resultatene kommer. Det hele må ses i sammenheng med øvrige samfunnsstrukturer, blant annet permisjonsordninger ved fødsel. Vi tror kvinner fortsatt føler at ansvaret på hjemmefronten er en barriere for politisk aktivitet – og da blir tidsklemma en hemsko for balansen man ønsker å få til. Kompetansemessig blir skillelinjene mer og mer utvisket, all den tid kvinner dominerer innenfor høyere utdanning.

Selv om antallet er for lite, har Alta-politikken fått kvinner som tør og vil. I posisjonen finner vi både varaordfører og hovedutvalgsleder Hilde Søraa, hovedutvalgsleder Jenny Marie Rasmussen som også leder fylkets største partilag, setteordfører Anita Håkegård Pedersen og Monica Nielsen som er sentral rekrutteringsarbeidet. Dette er kvinner som er profilert i kommunepolitikken og som dermed bør ha stor innflytelse på rådende politikk. Den formelle posisjonen er alene ikke nok, det gjelder sannsynligvis å gå videre i forhold til reell innflytelse. Da tenker vi både på konkrete saker og de visjonene som gjerne skiller en byråkrat og politiker. Det er lov å tenke store tanker om Altas utvikling.

Like gledelig er det at vi har fått profilerte kvinner i opposisjonen. Kystpartiets Rut Olsen har blitt varm i trøya og har ingen vansker med å bruke dynamitt i ordskiftet, verken lokalt eller i fylkestinget. Så kan hun sikkert beskyldes for svartmaling enkelte ganger, men vi mener demokratiet i Alta trenger opposisjonspolitikere som har et annet perspektiv enn det bestående. Da gjelder det selvfølgelig også å ha helhetlige alternativer. Laila Davidsen i Frp har også tatt ansvar i kommune- og fylkespolitikken.

Venstres Trine Noodt og KrFs Solveig Andersen har også utfordret det bestående. Noodt har slett ikke vært redd for å ta et oppgjør med ekspansive budsjetter, blant annet ved innbitt motstand mot Nordlyskatedralen – en sak som heller ikke er enkel internt i partiet. Venstre var i sin tid forkjemper for kirka. Solveig Andersen har sammen med blant annet Ellinor Nilsen i Frp vært profilert innenfor sosialpolitikk.

I sum viser dette at Alta har kvinner som vil ha innflytelse på kommunens utvikling, men i de fleste av disse partiene er det tynt med kvinner ellers i rekkene. Det er en utfordring partiene bør ta – og selvfølgelig har media et åpenbart ansvar for at ytringene også blir synlig for befolkningen.