«Din jævla kunnskapsløse idiot.. du kan fan mæ ikke skylde på Arbeiderpartiet.. Ludviksen e den du skal henge ut.» Slik lød den anonyme meldingen jeg fikk på SMS.
Først, det er ikke slik at jeg, i min kronikk på altaposten.no 23. august 2015, ønsket å henge ut Helga Pedersen, Lisbeth Berg-Hansen eller Elisabeth Aspaker fordi de er kvinner. Det er slik at Fiskeri Norge har vært styrt av menn fra 1946 til 2005, med ett unntak da Oddrun Pettersen (Ap) var fiskeriminister fra 1990 – 1992. Men det er et faktum at det var og er tre kvinner som har styrt fiskeripolitikken i tidsrommet 2005 og 2015. Det er disse 10 årene jeg skriver om. Svein Ludviksen var fiskeriminister fra 2001 – 2005, og vi kan, og bør, stille spørsmål om Ludviksens ministergjerning. På den annen side så kan man si at Pedersen og Berg-Hansen kanskje burde ha hatt mulighet til å få fiskeriene på rett kjøl, særlig fordi de og deres parti hevder at Ludviksen gjorde en dårlig jobb. Når Høyresidens Fiskeriminister Aspaker fortsetter å føre Ludviksens Høyrepolitikk er det vel som forventet.
En kunnskapsløs idiot
Når det gjelder at jeg er en kunnskapsløs idiot, så er jeg enig i at jeg, som mange andre mennesker ofte mangler kunnskap. Men så er det engang slik at Livslang erfaring har gitt meg den forståelse av at det er direkte farlig å la religiøse- eller politiske ledere ha enerett på mer eller mindre kloke tanker. Det er direkte farlig å beundre politikere og religiøse ledere som forfekter «sannheten» så høyt at vi glemmer å stille det grunnleggende spørsmål: «Hvorfor er det slik?» Og det er ganske trist hvis vi velger å være uinformert og ikke leter etter svar.
Spørsmålet «Hvorfor er det slik?» Har lært meg mye.
Norge fikk sin første fiskeriminister i 1946. I løpet av norsk fiskeriforvaltnings 70 år lange historie har Arbeiderpartiet styrt fiskeripolitikken i Norge i rundt 50 år. 42 år med rent Ap-styre og åtte år med rødgrønne Ap, SV og Sp. I løpet av 50 år med arbeiderpartistyrt fiskeriforvaltning har det vært 42 år med fiskeriministre fra Nord-Norge, og åtte år med en fiskeriminister fra Bjugn i Sør-Trøndelag.
De resterende 20 årene har fiskeriene vært styrt av Senterpartiet og Høyre fra regjeringer satt sammen av ulike samarbeidende politiske konstellasjoner fra H, Sp, V og Krf. 10 av disse årene var fiskeriministrene fra Nord-Norge.
Det vil si at politikere fra Nord-Norge har styrt norsk fiskeriforvaltning i rundt 52 av 70 år. Kanskje vi må stille spørsmål om politikere fra Nord-Norge faktisk er de beste til å forvalte våre fiskeriressurser?
Hvis vi, folket, beundrer religiøse eller politiske leder så høyt at vi glemmer å tenke selv, eller ikke våger å stille spørsmål om politikeres arbeid kan det være fare for at vi blir et uinformert folk. Hvis vi mister lysten til å stille spørsmålet «Hvorfor er det slik?» fordi folk som er medlemmer eller støttespillere av ulike politiske partier sender ufine meldinger eller ringer fra telefoner med hemmelige nummer – så står det norske demokratiet i fare. Når politikere, uansett farge, tier i hjel kritiske spørsmål eller undringer – er politikere, slik jeg forstår det, med på å skape politikerforakt.
Den tyske filosof og sosiolog Jürgen Habermas sier det slik: «Når en politikk slår feil må politikken på den ene eller den annen måte revideres slik at den imøtegår de utilsiktede konsekvenser.»
Fiskeriministrene Helga Pedersen og Lisbeth Berg-Hansen kunne, slik jeg ser det, ha endret Ludviksens fiskeripolitiske retning i løpet av de åtte årene de satt i regjering – slik at de utilsiktede konsekvensene de måtte se komme ikke skulle akselerere.
Til slutt vil jeg, som kunnskapsløs idiot, si at jeg verken kan eller vil sove mellom valgene.
Irene Ojala, skribent
Arctic Footprints
