Et lite naturinngrep, igangsatt for å gi oss mennesker et enklere liv, eller større økonomisk inntjening, kan gi oss andre og større problemer i framtiden. Det ser vi med lakserømming og lakselus i Norge.
Her er et annet eksempel fra USA:
På slutten av 1970- tallet og begynnelsen av 1980- tallet ønsket Amerikanske myndigheter å finne et «naturlig middel», i stedet for kjemiske virkemidler, som kunne brukes får å fjerne uønskede vannplanter og alger fra damanlegg, eller andre lokaliteter som hadde for mye algevekst. En fiskeart som spiste alger og vannplanter ble regnet som den gode løsningen og fiskemyndigheter satte ut den asiatiske sølvkarpen i amerikanske elver.
Utilsiktede konsekvenser
På tretti år har den asiatiske karpen spredt seg langs elvesystemene opp Mississippi-floden. Fisken sprer seg så raskt at lokale fiskearter snart er historie, en skrekkscenario er at fisken skal komme så langt nord som The Great Lakes mellom det nordlige USA og Canada. Den asiatiske karpefisken viser billedlig talt hva som kan skje når vi mennesker tukler med naturen fordi den skal tjene oss mennesker. Våre gode intensjoner får ofte utilsiktede konsekvenser.
Jeg tenker at de myndighetspersonene som var ansvarlig for utsetting av sølvkarpen neppe var klar over at den legger opptil to millioner egg, at når temperaturen i Mississippi-floden er høyere enn der karpen naturlig hører hjemme vil arten vokse raskere. De tenkte neppe over at mattilgangen i amerikanske elvesystem var større og at det ikke var noen naturlige predatorer, fiender, for sølvkarpen her. De viste nok ikke at sølvkarpen i løpet av 13 måneder kan bli tre kilo, og at den som voksen kan bli over en meter lang og kan veie mellom 35 og 45 kilo.
På Mississippi-floden behøver man ikke å bruke fiskestang. Når karpefisken blir stresset, av for eksempel lyden av båtmotorer, hopper den høyt over vannflaten for å komme bort fra den stressede situasjonen. Noen fisker lander i båtene, kanskje til forlystelse for noen, men skadelig for den som får en voksen karpe på 40 kilo i hodet.
Også i Norge har vi arter som ikke hører naturlig hjemme i våre farvann. Kongekrabben, som mange regner som en delikatesse, ble satt ut av sovjetere i Barentshavet på 1960-tallet. Krabben, som naturlig hører til i Beringhavet, finnes i dag helt nord til Gåsebanken og i vest til Kvænangen. Kongekrabben overvåkes nøye fordi det har vist seg at den har negative effekter på bunnfaunaen i blant annet Varangerfjorden.
Et eksempel å tenke over
Eksempelet med sølvkarpen viser at en liten mengde fisk, satt ut i en lokalt elvesystem for å lette menneskenes arbeid med å fjerne alge- og plantevekster fra damsystemene samt for å få økt økonomisk gevinst, har ført til en økologisk katastrofe som foreløpig har spredt seg til 23 stater i USA.
I dag bruker amerikanske myndigheter millioner av dollar for å bli kvitt, eller begrense arten. Det er gjort forsøk på å brukes strøm for å drepe fisken, men det hjelper lite. Paradoksalt nok er ringen sluttet. Myndighetene som ikke ønsket å bruke kjemikalier for å få bukt med algevekst for noen tiår siden, må i dag bruke kjemiske hjelpemidler for å hindre, helst utrydde, den asiatiske karpen. Dette for å bøte på en menneskeskapt økologisk katastrofe.
La oss håpe at våre politikere følger Norges lover, som for eksempel Plan- og bygningslovens § 4-2 sine retningslinjer og rammer for konsekvensutredninger. Intensjonene med loven er å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.
Vi må imidlertid være klar over Plan- og bygningslovens krav om konsekvensutredning ikke er en garantist for at naturen ikke svarer oss med «utilsiktede konsekvenser». «Naturens utilsiktede konsekvenser» er i grunnen naturlige prosesser som kommer som et resultat av at vi mennesker tukler med naturen. Der hvor mennesker ønsker å styre over naturen er det fare for feil. For det er vel menneskelige feil som gjør at enkelte lakseoppdrettselskaper i Finnmark har mange lakserømminger fra sine anlegg? Hvilke utilsiktede konsekvenser dette vil få for villaksen i fremtiden er det ingen som vet. Tilstrekkelig kunnskap om naturens dynamiske prosesser er nok en kunnskap som vi sannsynligvis aldri vil få, fordi naturen følger sin egen dynamiske rytme.
Av Irene Ojala
Skribent, Arctic Footprints
