Ordfører Klemet Erland Hætta og sametingspresident Aili Keskitalo raljerer i mediene fordi politiet undersøker om det foregår miljøkriminalitet under andejakta i Kautokeino. En annen sametingsråd, Thomas Åhrén, kjemper en heroisk kamp mot kongeørn. Sametinget og de samiske politiske spisser kjemper mot naturmangfoldet og det lovverket som skal beskytte deler av vårt livsgrunnlag. Dette bærer ikke bud om politisk klokskap, miljøholdninger og intellektuell styrke! De får god oppbakking av de lokale medier og NRK/Sapmi, men Naturvernforbundets frontfigur Svein Lund er taus som graven. Politiet har foretatt undersøkelse hos én person. Han har forstått pressens innflytelse og har fått heltestatus fordi har vet å bruke pressens makt for å markere sin opposisjon mot ordensmakten. Pressen (Altaposten, Sagat og FD, unntatt FDs leder) og NRK Sapmi har vært underdanige mikrofonstativer fordi de ikke har stilt et eneste motspørsmål av praktisk og prinsipiell art.

Miljøverndepartementet har siden begynnelsen av 1990-tallet gitt tillatelse til andejakt i en begrenset tidsperiode i mai/juni langs en strekning på 70 km av Kautokeinoelva og noen sideelver. Jakten er begrenset til hannfugler, de fleste grasender: stokkand, krikkand og brunnakke, samt toppand og kvinand. På 1990-tallet var det en kvote fordelt på 50 jegere. I år kan det jaktes av over 100 jegere på 150 ender; siland, stokkand og toppand.

Fordums tradisjon

Fra førhistorisk tid har samene levd av jakt, fangst og fiske, herunder også jakt på andefugler om våren. Med bofasthet, jordbruk eller et moderne levesett, har vårjakt falt bort. Fra 1954 ble denne jakten forbudt i Norge.

Også i Kautokeino avtok vårjakten utover 1960-tallet fordi det lenger ikke var behov. Men på 1980-tallet kom andejakten på agendaen igjen, nå som folkerett(!) og ”tradisjon”.

Fram til slutten av 1950-tallet var det menn fra småbygder i Kautokeino kommune som drev andejakt til matauk. På Kautokeino kirkested var det noen nordmenn og kondisjonerte samer som drev litt med denne geskjeften. Det er deres etterkommere som nå roper høyest om tradisjon (en tradisjon som ikke er).

For å jakte på ender, måtte man ha gode kunnskaper om fugler og gode skyteferdig-heter. Folk hadde ikke moderne jaktvåpen og ammunisjon var dyrt. Derfor måtte de være gode skyttere, kjenne fuglenes lynne og adferd, og vite hvor endene landet slik at de kunne sette opp bogstelle på rett plass. En jeger skulle kunne se på flukten forskjellen på f.eks. en toppand (samisk; stuora fiehta), bergand (unna fiehttagas), brunnakke (snarttal), siland (goalsi), sjøorre (skoarra) og svartand (njuorggu). Hekketiden er forskjellig for de ulike andefugler, og man jaktet ikke når hekketiden nærmet seg.

Noen arter er vanskeligere å jakte på enn andre. Grasender er vanskelige å treffe fordi de flyr opp fra vannet, mens dykkender som toppand, svartand og kvinand (coadgi) letter fra vannet ved å ”løpe” bortover vannflaten. Fiskeender som siland og laksand (suovragoalsi) var ikke attraktive fordi kjøttet hadde fiskesmak. Det samme gjaldt for små- og storlom (gáhttor, dovtta), mens sjøorre og svartand ble regnet som de mest velsmakende.

Matauk eller guttesport?

Dagens vårjakt på ender har ikke sin bakgrunn i matauk. Det er snarere en guttesport som går ut på å ha glede av å ta livet av fugler. Den offisielle navnelisten viser at denne jaktleken drives stort sett av menn under 60 år som ikke har noen tradisjon. Andre er eldre ikke-Kautokeinomenn og noen få kvinner som fra før ikke kjenner denne geskjeft. De fleste ser ingen forskjell på en toppand eller bergand fordi de er lik hverandre både i flukt og på vannet, eller på kvinand og stjertand (vuojas). Dette fører til at man risikerer å skyte forbudte arter som krikkand, brunnakke, sjøorre eller knekkand.

For å komme til jaktområdene, er ATVer og 4-hjuls trekkere i bruk. Enkelte har også små båter med raske motorer. Det brukes halvautomatiske haglgevær, og kanskje også andre, mer grovkalibrede.

Områdets dyre- og fugleliv blir sterkt stresset av skyting og trafikk i utmarka. Gode våpen, raske forflytninger og mobiltelefoner, minner lite om tidligere tiders vårjakt med liten mobilitet og med enkelt- eller dobbeltløpete haglgevær. I dag er vårandejakt en større belastning for faunaen enn noen gang tidligere.

Psykiske problemer og ordensmakt

Politiets patruljering skaper vanskeligheter. Ordfører Klemet Erland Hætta har fått psykiske problemer, som han selv skriver: ”Får ikke sove, - -.” Det er ikke lett å være Kautokeinoordfører under andejakta!

Andre ser igjen vårens andejakt som en markering og et signal mot fornorskningen. De vil gjerne markere sin opposisjon mot ordensmakten, som sametingspresident Aili Keskitalo i NRK Sapmi: ”Vi har ikke et akseptabelt polititilbud i hverdagen. Men når storsamfunnet vil påvirke for å få slutt på en gammel tradisjon, da prioriteres det.”

Nå opptrer sametingspresidenten også som historiker og som jurist. Ja, ja!

Odd Mathis Hætta