«Frigjøringsfeiring med sterk bismak», skriver Arne Kristiansen i et leserinnlegg i Altaposten mandag 11. mai. Bakgrunnen er den lokale markeringen av 70-årsjubileet for frigjøringen av Norge, der krigsseilerne nok en gang ble forbigått i stillhet. En skam, sier Kristiansen.

Heller ikke på 17. mai ble de nevnt, så vidt meg bekjent. De russiske krigsfangene ble hedret, det samme ble soldatene i Alta bataljon. Fortjent nok – all heder til dem. Men ikke et ord om våre krigsseilere, altså.

Dessverre ikke overraskende; kunnskapen om krigsseilernes innsats under annen verdenskrig og forståelsen av deres betydning sitter åpenbart langt inne hos våre myndigheter. Både sentralt og lokalt. Totalt omkom om lag 4.500 av dem – mer enn hver tiende mann – som følge av torpedering og bombing fra tyske ubåter og fly. Deres innsats har blitt betegnet som helt avgjørende for at de allierte til slutt klarte å bekjempe den tyske krigsmakten. De fysiske og psykiske belastningene de gjennomgikk var umenneskelige, og mange av dem som overlevde ble da også ødelagt for livet. Desto mer ubegripelig er takken de fikk da krigen var slutt; myndighetenes behandling av krigsseilerne i Nortraship-flåten står som noe av det mest skammelige vi har opplevd i Norges historie. Blant annet nektet man å utbetale de oppsparte midlene fra Nortraships sjømannsfond; penger som var innbetalt av sjøfolkene selv i løpet av krigen, og var tenkt å skulle komme dem eller deres pårørende til gode etter krigen. Først i 1969 ble det under regjeringen Borten tatt initiativ for å bøte på noe av den uretten som var begått, og i 1972 vedtok Stortinget å bevilge 155 millioner kroner til krigsseilerne og deres etterlatte. Nesten 28 år etter krigen, altså. For svært mange var det dessverre altfor sent.

En ting var pengene – en annen og kanskje enda viktigere ting var den manglende anerkjennelsen. Dette var menn – mange av dem bare guttunger – som frivillig satset livet for frihet, konge og fedreland. Mange av dem gjennom fem ufattelig lange krigsår. Da de vendte tilbake ble de svartelistet på hyrekontorene og havnet bakerst i boligkøene; begrunnelsen var utrolig nok at de ikke hadde oppholdt seg i Norge under krigen! Et annet grotesk eksempel er svaret nå avdøde Gunnar Knudsen fikk da han kom hjem, og som alle andre trengte rasjoneringskort: «Du har vært for lenge utenlands og har mistet dine sosiale rettigheter». Byråkratiet fornektet seg ikke den gangen heller…

For den norske stat tok det altså 68 år, før man i 2013 omsider så seg nødt til å komme med en offentlig beklagelse og unnskyldning for den behandlingen de ble utsatt for.

Lokalt hadde så vel Alta kommune som daværende Talvik kommune sjøfolk både i marinen og i handelsflåten. Ikke alle kom hjem, som Kristiansen ganske riktig skriver. I håp om at det ikke må gå nye 68 år før de får sin velfortjente anerkjennelse, la oss bidra med litt lokalhistorie til hjelp for både ordførere og andre taleskrivere som måtte være interessert:

Gustav Murberg, født 18. mai 1912 i Talvik, matros på M/T Finnanger, omkom 24. februar 1942, da skipet med et mannskap på 40 forsvant sporløst etter å ha blitt torpedert av en tysk ubåt, i konvoifart fra Greenock i Skottland til Curacao utenfor kysten av Venezuela.

Agnar Marelius Olsen, født 17. juli 1918 i Talvik, matros på D/S Ingøy, omkom 30. januar 1942, da båten sank etter en eksplosjon utenfor Måsøy, på tur fra Hammerfest til Honningsvåg. Båten ble antagelig torpedert.

Johannes Aslaksen, født 9. juni 1919 i Kviby, og Kåre Edevin Bartholdsen, født 4. november 1919 i Talvik, omkom begge da panserskipet Norge ble senket av tyskerne utenfor Narvik 9. april 1940. Av besetningen på 101 overlevde bare ni mann.

Johan Anton Helgesen, født 29. mai 1902 i Alta, maskinist på D/S Dokka, omkom 17. oktober 1940, da skipet ble torpedert på tur fra England til Quebeck i Canada. Ti av mannskapet på 17 omkom.

Karl Hagerup Mikalsen, født 13. november 1922 i Alta, matros på D/S Port Antonio, omkom 19. juli 1942 sammen med 12 av sine skipskamerater, da skipet ble senket av en tysk ubåt ved nordvestkysten av Cuba, på vei til USA. 11 mann berget seg om bord i en livbåt og kom seg til land to døgn senere.

Mange kom heldigvis hjem igjen. Blant dem den nå 95 år gamle Ingvald Wahl, som mange både i Hammerfest og Alta fortsatt vil huske, Hans Johan Strifeldt som Altaposten skrev om i forbindelse med 70-årsjubileet, og også min far, Arne Leinan. Det finnes ganske sikkert flere som ikke jeg har oversikt over, men de aller fleste er naturlig nok borte nå.

Hva de bar med seg av traumatiske opplevelser kan vi andre bare tenke oss, men neppe fullt ut forstå. Jeg er enig med Arne Kristiansen; de hadde fortjent langt bedre enn taushet fra våre lokale myndigheter. Vi får håpe og tro at det skjer en dag. I mellomtiden håper jeg det er greit for Trond Strifeldt at jeg henger meg på de flotte ordene han skrev i Altaposten som en hyllest til sin far Hans Johan, på frigjøringsdagen 8. mai: «Tusen takk, pappa, for ditt heltemot. Dere tok friheten tilbake».

Magnar Leinan

(Kilder: Verkene «Nortraships flåte» av John R. Hegland og «Våre falne», diverse artikler på nett, samt samtaler med min far og en niese av Karl Hagerup Mikalsen.)