Ságat, og journalist Lars Birger Persen, velger i fredagens utgave av den samiske riksavisen å tegne et helsvart bilde av situasjonen for Finnmark Dagblad og Amedias virksomheter i Finnmark. I nyhetsartikkelen, som også refereres av Altaposten, gis det et malerisk bilde av hvordan Vest-Finnmarks store mediebedrift nærmest er decimert. Det er i verste fall et bevisst falsum for å ramme det som i den tungt statssubsidierte riksavisen blir forstått som en plagsom konkurrent. I beste fall snakker vi om et utslag av slett journalistikk.

Personlig har jeg et sterkt forhold til Finnmark Dagblad og avisens dekningsområde. Det var her jeg startet mitt journalistiske virke, og jeg har siden holdt løpende øye med hvordan mediehuset har utviklet seg kommune for kommune. De første årene uoffisielt, betinget av en sterk kjærlighet til mediehuset, merkevaren og gode kolleger. Og de siste årene gjennom min rolle som en del av Amedias regionale ledergruppe i nord, hvor jeg som eierrepresentant i de lokale virksomhetenes styrer sitter tett på og følger avisenes utvikling og strategiske og forretningsmessige valg. Derfor blir jeg provosert både profesjonelt og privat når journalist Lars Birger Persen lirer av seg sin skrekkretorikk. Følgende er fakta:

  • Finnmark Dagblad AS er med soleklar margin Finnmarks største mediebedrift, både i omsetning og antall lesere.

  • Justering av lokaler og leiekontrakter, både i Hammerfest og ved Amedias kontorer for øvrig i Finnmark, har vært en pågående prosess i minst ti år. Alltid med følgende mål: Å sikre evnen til å kunne investere i godt innhold til våre lesere.

  • Når det gjelder trykk, er restruktureringen noe hele medie-Norge har jobbet med så lenge jeg har vært en del av bransjen. Ságat er det gyllene unntaket, som har valgt å prioritere statssubsidiene på egne trykketårn og bygg fremfor å finne synergier som gjør at leserne sitter igjen med størst mulig effekt av de offentlige midlene.

Det er ingen tvil om at mediebransjen er i voldsom endring, og at dette rammer tungt i Nord-Norge. Med lange avstander, komplisert geografi og en svakere varehandel, har Amedias aviser i Finnmark alltid operert med lavere marginer enn bransjen for øvrig. A-pressen, og senere Amedia, har alltid stått frem som ansvarlige medieeiere i Finnmark, og som varme beskyttere av det offentlige ordskiftet og lokaldemokratiet. Med hedersmenn- og kvinner som Ola Finseth, Jahn-Arne Olsen, Bjørn Hildonen og Kari Karstensen som viktige våpendragere. For ikke å glemme de mange toneangivende journalistene i Amedias redaksjoner. Det er først når vi har gått mot røde tall, at vi har vært nødt til å ta grep. Og selv da har det sittet langt inne.

Det bransjen nå er gjenstand for, er en grunnleggende strukturell endring. Med internett er avismonopolet gradvis malt i stykker. Dette er ikke noe som går over, og det rammer alle like hardt, med unntak av en liten pressestøtteelite som mottar så mye i offentlig støtte at de enn så lenge kan skyve på utfordringene. Våre virksomheter i Finnmark tilhører ikke i denne kategorien, og da har vi - som ansvarlige eiere - to alternativer:

  • Å akseptere voksende underskudd

  • Ta grep som sikrer bærekraft og fremtidstro

Det sier seg selv at en eier med ambisjoner om å utøve et viktig samfunnsoppdrag i Finnmark  ikke kan gjøre det første. Og da er det bare ett valg tilbake. Slik må også Amedias endringer i Finnmark forstås: Vi forsøker å skape nye forutsetninger for drift, som gjør at lokaldemokratiene i Finnmark sikres kontroll og offentlighet. En hver journalist med samfunnsoppdraget i ryggmargen bør verdsette dette, fremfor å undergrave slike endringer ved å tegne skrekkbilder.

Rammebetingelsene for Ságat er radikalt forskjellig fra Finnmark Dagblads rammer. Ságat mottar 10 millioner kroner i offentlige subsidier i år, noe som tilsvarer 330.000 kroner for hver av de 30 ansatte. Finnmark Dagblad lever og utvikler seg utelukkende på de inntekter de får fra reklamemarkedet og gjennom betaling fra leserne.

I Ságats artikkel skapes det inntrykk av at Finnmark Dagblad og Amedia ofrer Hammerfest, og at Alta er det nye strategiske utgangspunktet. La meg klargjøre: Alta har i alle år vært viktig for Finnmark Dagblad. Det skulle vitterlig bare mangle, all den tid vi snakker om Finnmarks største by. Satsingen har imidlertid aldri gått på bekostning av de redaksjonelle investeringene avisen har gjort i Hammerfest, Porsanger eller Vadsø. Det er heller ikke vårt målbilde. Som publisistiske eierrepresentanter inspireres vi fortsatt av Cornelius Moes ide for Finnmark Dagblad i 1913: Å skape en offentlighet for hele Vest-Finnmark. Ideen ble skapt i Hammerfest, og det Amedia gjør, er tuftet på det. Dette er vår historie. Den kvitter vi oss ikke med selv om vi står i helt nødvendige endringsprosesser.

Når Ságat i tillegg peker på at Amedias redaktør i Finnmark, Arne Reginiussen, har fast kontorsted i Alta, snakker man enten mot bedre vitende, eller fordi avisen simpelthen ikke har orket spørre hva som er realitetene. Sannheten er denne: Styret har rekruttert Reginiussen til stillingen fordi han er et av de klokeste og mest innovative mediehodene i Finnmark. Vi leter alltid på øverste hylle, og da kan ikke private postadresser virke diskvalifiserende. Dette er for øvrig noe jeg mener mange bransjer og sektorer bør reflektere over i Nord-Norge. Med store avstander og få mennesker er det avgjørende å løfte blikket for å sikre så god kompetanse som overhode mulig.

I Amedia erkjenner vi følgende: Vi kan ikke basere fremtiden vår på gårsdagens løsninger. Vi må utnytte teknologien, og vise respekt for at leserne endrer sine preferanser og vaner. Og da må vi som ansvarlig eiere ta grep. Et lokalt mediehus sitt viktigste fortrinn er kortreist godt innhold, ikke monumentale bygg eller antall trykkerier. Da er vårt lodd i gjøre nødvendige grep i rammen av en presset medieøkonomi for å sikre flest mulig varme journalisthender. Alt tyder likevel på at det vil bli færre journalister i bransjen i årene som kommer, også i Finnmark. Men med god teknologiforståelse og tett samhandling med leserne kan lokalavisen likevel være i stand til å løse oppdraget vårt bedre enn noen gang. Det handler om innovasjon. Uten å avsløre for mye vet jeg at mine dyktige Amedia-kolleger i Finnmark har en rekke spennende grep i ermet i tiden som kommer, ikke minst i Hammerfest - men også i fylket for øvrig. Det er ikke sikkert de lykkes, men jeg er sterk i troen. Engasjementet for mediearbeidsplassene i Finnmark som jeg nå er vitne til, er det sterkeste jeg har vært borti etter snart 20 år i bransjen.

Jeg kjenner Ságat-redaktør Geir Wulff som en redelig mann, som har jobbet beinhardt for en publisistisk idé i mange år. Vi heier på Ságat som norskspråklig samisk riksavis, selv om den litt for ofte fortoner seg Norges mest subsidierte lokalavis. Derfor er jeg skuffet over avisens journalistikk, og håper Wulff tar affære og bidrar til at hans journalister løfter blikket. Retorisk brønnpissing er ikke en sport vi journalister bør bedrive, heller ikke formidling av skremmebilder. Dette  er det siste vi pressefolk trenger nå, enten vi jobber i Amedia, NRK Finnmark, Altaposten, Sør-Varanger Avis eller en nasjonal redaksjon. Effekten er at vi snakker ned vårt eget yrke. Og prisen for slike fristelser? Den betaler leserne, til syvende og sist også de som holder Ságat. Pressestøtten forutsetter nemlig at vi skal ha et mangfold av medieaktører, og ikke bare en ensom blomst.

Anders Opdahl

sjefredaktør i Nordlys, og eierrepresentant for Amedia i region nord