Hvordan våger dagens politikere å selge landet vårt bit for bit? Hvordan våger de å stille til gjenvalg og be om ny tillit, slik de faller flertallet av norske velgere i ryggen? Og hvorfor protesterer ikke våre lokalpolitikere mer høylytt, spør Irene Ojala i en kronikk i Altaposten tirsdag 6. januar.

Svaret er enkelt, dessverre: Vi lar dem få lov.

Spørsmålene hennes er selvfølgelig høyst relevante. Evigvarende naturressurser, som gjennom alle tider har gitt landet og befolkningen enorme inntekter, er i ferd med å bli overført fra fellesskapet til private eiere i og utenfor landets grenser. Kraftselskapene og fossefallene – selve arvesølvet vårt – er for lengst solgt. De milliardene har vel allerede gått til skattelettelser til trengende milliardærer. Fisken i havet er langt på vei gitt bort til noen titalls trålerbaroner, mens kysten avfolkes. Den sittende regjeringen har solgt eller er i ferd med å selge Mesta, Flytoget, jernbaneselskapet Baneservice og mye mer. Næringsminister Mæland vil at staten skal selge seg ut av bedrifter som SAS, Telenor og Kongsberg. Og så sannelig; nå ønsker hun på toppen av det hele å selge Statskog, som eier en femdel av Norge og er landets største grunneier.

Jens Stoltenberg ledet an i privatiseringen av det offentlige. Når selv ikke Ap lenger fører det som en gang var kjent som arbeiderpartipolitikk til folkets beste, blir det nokså naivt å tro at Høyre og FrP skal gjøre det; historien har vist oss at Høyre og deres våpendragere i enhver sammenheng og til alle tider har logret ydmykt for redere og ranere med hvit snipp. Småfolkets talsmenn har de aldri vært, så hos dem er det nok ingen hjelp å få – heller ikke lokalt her i Alta. Prøv bare å spørre dem; lojaliteten er nok større til moderpartiene enn til folket som har valgt dem. For dem er motivet for denne overføringen av fellesskapets ressurser til private rent ideologisk. Privat eierskap er for dem et mål i seg selv. Slik blir de som skulle beskytte statens og dermed folkets verdier medsammensvorne for internasjonale storkonsern og pengeflyttere. Landet har de solgt. På billigsalg. Bit for bit, som Ojala skriver. I bytte har de gitt oss segway, poker, lakrispiper og proffboksing. Og vi har jublet…

Jeg skrev det allerede for nærmere et år siden, i forbindelse med det såkalte kystopprøret mot Kjell Inge Røkke og Aker-systemet: Av og til overgår virkeligheten fantasien – hadde noen av våre politikere foreslått å gi bort landets oljeressurser nærmest gratis til private næringsinteresser, ville vi vel ristet på hodet, ledd vantro og betraktet dem som fullstendig utilregnelige. Men naturressursene våre – som fossene og fisken, våre viktigste felles ressurser, verd hundrevis av milliarder, og i motsetning til oljen fornybar i all fremtid, har vi latt dem gi bort til Røkke og noen titalls andre styrtrike sjørøvere og spekulanter. Det er virkelig ikke til å begripe.

Vi får de politikerne vi fortjener, heter det. Kanskje på tide å våkne før de rekker å gi bort resten…?

Magnar Leinan