«Så lenge han ikke skader seg selv eller andre.....» Det får jeg høre hver gang jeg spør hvorfor han ikke kan fengsles, eller fjernes fra byen jeg bor i, «Mannen som ikke kan tas»... Men hvem definerer skader? Gjør man forskjell på fysiske og psykiske skader?
Jeg kom hit til Alta for over 17 år siden. Jeg har ALDRI følt meg utrygg, selv om jeg bor så å si midt i byen. Ikke før nå... Et innbruddsforsøk gjorde meg utrygg. Et innbruddsforsøk som avdekket at man var blitt observert over lengre tid, og som attpåtil skjedde på høylys dag, etter at jeg hadde kjørt på jobb. Både jeg og husverten min er utrygge. Vi har aldri før vært nervøse for å forlate vårt hjem. Nå er det ikke annet vi snakker om. Hvis en av oss skal reise bort, avtaler vi det i god tid på forhånd, slik at det alltid er noen hjemme her. Vi er redde for å forlate vårt hjem. Jeg er bekymret når jeg kjører på jobb. Bekymret for at han skal komme igjen, og om den spede eldre husverten min vil ha noen sjanse hvis han kommer. Det kverner i hodet mitt, hver eneste time jeg er på jobb. Står jeg ute på trappen og tar meg en kveldsblås, tar jeg meg i å stå og lytte...
Lytte etter skritt på veien. Kommer de nærmere? Kommer de hit? Jeg står og stirrer ut i mørket for å se om jeg ser skygger. Var det noe som bevegde seg der? Om kvelden når jeg har lagt meg, ligger jeg også og lytter. Hva var den lyden? Er det noen som er på trappa? Jeg slapper aldri av.
I høst skulle jeg reise bort i en gledelig anledning, og jeg var nervøs. Husverten min skulle også være borte. Jeg gruet meg til avreisedagen. Gjemte unna det jeg kunne. Jeg hadde en klump i magen hele reisen. Hva ville vente meg når jeg kom hjem igjen? Vil bilder og ting som kun har verdi for meg være hel når jeg kommer tilbake? Klumpen forsvant ikke før jeg, noen dager senere, kunne lese i avisa at han ikke var i byen, men i en annen by i Nord-Norge. Først da slappet jeg av. Det var som å endelig kunne ta av seg den 25 kilos tunge sekken når man endelig har kommet opp på toppen av Galdhøpiggen. Jeg ble lettet.
Skadet? Nei ikke fysisk. Men psykiske skader har han påført meg. Jeg er blitt en reddhare. En nervøs reddhare som skvetter for den minste lyd. Jeg er blitt en som er redd for å være i mitt hjem, men også det å ikke være i mitt hjem. «Krenket» er et ord jeg ALDRI noensinne trudde jeg ville bruke. Men han har krenket meg og mitt hjem. Han har ødelagt min livskvalitet. Han har tatt fra meg min frihet...
Nå er det nok ikke bare jeg som har det sånn. Jeg er fortsatt ung, men jeg tenker på de eldre, og enslige. Hvor redd må ikke de være nå? Senest i går leste jeg i Altaposten om 85 år gamle Ingrid som også har hatt besøk av han. Hvor redd må ikke hun være nå? Den psykiske livskvaliteten hennes er garantert forringet. Det å være redd er på mange måter verre enn en blåveis. En blåveis blir borte etter noen dager, men redsel sitter. Det sitter så innerst i sjela. Det tærer på hverdagen. De eldre og enslige sitter en del alene som det er, med redselen på toppen av dette, må det være helt grusomt for dem. Jeg er ung, men når jeg tenker på hvor krenket og redd jeg er, tror jeg ikke det kan sammenlignes med hvor redd Ingrid er. Noe må gjøres. Jeg kan ikke gå rundt å være redd i mitt eget hjem lenger. Jeg klarer det ikke snart lenger...
Hjemme skal jo være den trygge havna. Ingrid på 85 fortjener å være trygg i sitt hjem. Så kjære politikere, psykologer, Gud og hvermansen, hvem som helst som kan gjøre noe med dette, hjelp meg til å få livet mitt tilbake. Hjelp Ingrid til å få et trygt hjem.
Reddharen
