Denne uka møtte jeg kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, sammen med hundrevis av lærere og elever her i Alta. Han snakket om noen områder som regjeringen «skulle se på», på grunn av den situasjonen som «herjer» i norsk skole og barne/ungdomsmiljøer i dag. Det vil si: situasjonen er verken ny eller ukjent. Han brukte heller ikke eksakt disse ordene. Mange triste saker har vært oppe i media. Foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, øvrig familie og venner, sitter igjen med spørsmål og savn. Jeg kan tenke meg at de føler både sinne, sorg og håpløshet oppi hele situasjonen. Det må være helt ubeskrivelig vondt for dem.

Jeg er selv mor. Til ikke mindre enn to barn, som begge ble mobbet gjennom hele skolegangen. Begge måtte bytte skole. Begge sliter med ettervirkningen etter mobbingen. Føler at mobberne «har satt på et merke på dem» som «ikke kan vaskes bort». Sliter psykisk med egen selvfølelse og egen verdi. Sliter med å fungere i hverdagen, med å ordne livene sine. Begge har hatt selvmordstanker og vært til behandlinger og utredninger hos profesjonelle. For å «få hjelp».

Du som leser dette skal vite:  Slike «skader» klarer ikke «de profesjonelle» å reparere. Mobbeoffer må vanligvis slite med ettervirkninger etter mobbingen. Det følger dem resten av livet. For all del, min historie er ikke enestående. Heldigvis har jeg begge i live, hos meg, tross alt. Kunnskapsministeren fortalte hvilke to skjellsord som er mest brukte i ungdomsmiljøer i dag. Kjenner du til dem? Jeg skal ikke gjengi dem her, men kan si så mye som at de begynner med bokstaven H. Ungdommene hevder at «de ikke mener noe» med å kalle andre på denne måten.

Mine tanker går i dag til Odins foreldre og familie. Han ble bare 13 år. Hvorfor? Fordi skolen tillot at hans medelever ødela livet hans. Mobberne og deres foreldre sto og så på. Gjorde ingenting. Utenom å fortsette med mobbingen da. Selv følte han at livet ikke var til å holde ut, så han valgte å forlate livet. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å uttale meg spesielt om den. Men bare tanken på at en trettenåring går hen og tar livet sitt, fordi skolen ikke makter å rydde opp i en mobbesituasjon, river hjertet mitt i tusen biter.

I den forbindelse har jeg noen situasjonsbeskrivelser og spørsmål til foreldre og lærere i Altaskolen.

1. Til foreldre: Det er innkalt til foreldremøte. Tema er «klassemiljøet», og en spesifikk mobbesak kommer opp. Du svarer «dette har ikke datteren/sønnen min fortalt noe som helst om hjemme.» Har det noen ganger falt deg inn, at årsaken kan være at datteren/sønnen din er en av mobberne? Her er det grunn til et direkte spørsmål: «Kjenner du til/Har du vært med på noe av dette?». Husk at et normalt intelligent barn vanligvis ikke innrømmer å ha deltatt på noe slikt, uten videre.

2. Til læreren: Har du noen gang tatt tak i de saker som skjer i klasserommet HVER DAG, hvor enkeltelever blir oversett, ikke snakket til av medelever. Kanskje ikke i løpet av hele skoledagen, eller ikke opplever annet enn slengkommentarer, og negativiteter, fra sine «klassekamerater»? Tenk nøye etter: hvor ofte gjør du noe konkret, når du ser sånne episoder? Er de for vanskelig å gripe tak i?

3. Til foreldre: Har du noen gang omtalt en elev, som du VET, eller har hørt om blir mobbet på denne måten: «Jaja, han/hun har nå alltid vært så spesiell» uten å tenke tanken om at DU, med nettopp DE ordene, egentlig formidler «at det ikke er så rart, egentlig», kanskje også «litt greit» at eleven mobbes?

4. Til læreren: Du observerer at en elev henvender seg til en medelev. Medeleven svarer ikke verbalt, men «himler med øynene». Har du noen gang tatt eleven som himler med øynene (kanskje i tide og utide) til side, og gitt eleven tilbakemelding på hva slik adferd formidler, og bedt eleven være mer bevisst på dette og annen negativ adferd? Har du bedt eleven forsøke å endre sin adferd? Dette er faktisk mulig å endre på.

5. Til foreldrene: Har du noen gang tenkt over, at DU, ved å «baktale» andre elever, deres foreldre, eller lærere, eller andre, så dine barn hører det, formidler et negativt syn på andre mennesker til egne barn? Visste du at dette kan gjøre at ditt barn kanskje blir en mobber, fordi barnet lærer å være negativ i sin holdning ovenfor andre?

Til læreren og foreldrene: Tro meg, elevene/barna trenger tilbakemelding på negativt kroppsspråk, og negativ adferd. De små tegnene «som er vanskelige å ta tak i». Prøv å ta dem til side, snakk respektfullt med dem under fire øyne. Du vil bli overrasket over virkningen. Jeg kjenner virkningen, jeg er lærer og har prøvd. Mange av elevene viser en total forandring, bare etter et par tilbakemeldinger. Mange av de elevene jeg har snakket med, har jeg også fått et bedre, tryggere og mer tillitsfullt forhold til i ettertid. Hver gang en voksen slår ned på mobbeepisoder, små og store, forebygger vi at mobbingen eskalerer, FØR den blir vanskeligere å løse. En liten, nei forresten, en stor og viktig opplysning: Barna mine er ikke «så spesielle», det er ikke derfor de ble og blir mobbet. De er helt vanlige, normalt intelligente og normalt utseende barn. Har du hørt den før?

Vær en tydelig og ansvarlig voksen. Barna trenger det. Si ifra. Ta ansvar når du får beskjed om at barnet ditt ikke har oppført seg som det burde mot andre. Lær barna dine, at vi alle er like mye verdt, uansett hvor ulike vi er, «undermennesker» finnes faktisk ikke. I hvert fall ikke i min verden. Vi må få slutt på mobbingen i altaskolen og resten av landet. Hvorfor? Jeg har ikke noen å miste. Det tror jeg ikke du har heller! Så er det bare å sette i gang da: STOPP MOBBINGEN!

Hilsen en mamma og lærer