Må det skje en ny dødsulykke med bil og hest før trafikanter i Alta kanskje tar til vett?

I Alta, som mange andre steder, har det de siste årene blitt en markant økning i antall hester.

Interessen har vokst, og hest og rytter er blitt et vanlig syn langs veiene våre. Det er flere staller rundt i Stor-Alta, fra Gargia, Eiby, Øvre- Alta, Aronnes, Sentrum, Saga, Dalen og helt til Rafsbotn. De aller fleste ryttere er veldig flinke til å kle både seg selv og hesten med reflekser og lykter, så vi skulle være godt synlig i høstværet. Likevel opplever vi nærmest daglig nestenpåkjørsler og  uvettig forbikjøringer av både biler, lastebiler og mopeder.  Det er med hjertet i halsen man begir seg ut på veien når det er absolutt nødvendig, for vi foretrekker selvsagt å ri i skog og mark. I Tverrelvdalen kjøres det særdeles hardt, merker vi som har hest der. Det er 60-sone opp gjennom Dalen, en høy fartsgrense, synes vi. Likevel opplever vi at mange fyker oppover og nedover i mye større fart.

De siste par månedene har vi flere ganger opplevd og nærmest bli presset ut av veien. Jeg vil gjerne komme med noen eksempler: En venninne av meg opplevde hele 3 hasardiøse og skremmende forbikjøringer på det lille veistykket fra krysset ved Sagfossen til  Karl Kristensens gård nederst i Dalen i løpet av 5-6 minutter. Hun red så nært veikanten hun kunne. Likevel opplevde hun at biler bak henne ikke stoppet opp, selv om det kom møtende biler. Dermed var det to biler, samt en hest med rytter i bredda på den smale veien. Hun kunne ikke komme seg ut av veien på grunn av gelenderet, og kjente hvordan hesten trakk bakparten innunder seg da bilene presset seg forbi. Hun var nesten borti døra på den enebilen med foten. Det kunne gått riktig galt, hesten kunne gjort et byks…hva da? Like etterpå opplevde hun nøyaktig det samme! Helt meningsløs kjøring!

Jeg selv hadde en meget ubehagelig opplevelse for ca. to uker siden. Jeg og en ung jente kom ridende langs samme strekket.  Omtrent 200 meter nedenfor Karls gård møter vi en traktor rundt en svak sving. Plutselig legger en bil seg ut og gasser på for å kjøre forbi. Og der kommer vi. Jeg var sikker på at sjåføren kom til å kjøre oss rett ned. Ungjenta red foran og hesten hun red, stoppet momentant, men bilen slakket ikke på farta. Jeg red bakerst og hadde en kraftig refleksjakke på meg, så jeg red litt ut i veien så den kvinnelige sjåføren skulle se meg. Da bråstoppet hun ca. 20 meter før hesten hadde blitt truffet. Hun måtte rygge bakover for å komme bak traktoren.  Jeg var så redd og forbannet at jeg etterpå red midt i veien i høyre felt. Vi er tross alt klassifisert som bil i følge trafikkreglene og har rett til å bruke hele høyre veiside. Etterpå ble jeg helt kvalm og uvel.

Jeg har også opplevd å bli forbikjørt av mopeder steilende på ett hjul. Jeg takker høyere makter for at vi har såpass trafikksikre hester, men de er dyr og kan bli skremt, og da kan veldig farlige situasjoner oppstå. Dette er bare noen få eksempler på hva vi ryttere opplever når vi rir langs veien. Vi rir ikke langs veiene for å provosere sjåfører, men fordi vi ikke kommer oss inn i skog og mark uten å måtte ha noen slike transportetapper.

Jeg vet at jeg ikke er alene om å ha slike ekle opplevelser på hesteryggen. Av og til får man nesten følelsen av at noen sjåfører lar seg provosere bare av å se ryttere og hester. Man lurer av og til på hva de tenker på når de farer forbi to i bredda i god fart? Det er ikke mer enn et knapt år siden den alvorlige dødsulykken sørpå. Bør man ikke ta lærdom av slikt?

Ingvild Pharm Bull