– Hvem har rett til å dømme?

– Det er så mange spørsmål, ingen svar. 

Illustrasjonsbilde  Foto: Arkiv

Meninger

19. januar er det 5 år siden livet ble totalt endret, livet ble aldri det samme for min bror og hans familie – og øvrig familie og venner.

Det har vært en tid med erfaringer man gjerne skulle vært foruten, det faktum at min bror ikke lengre skulle få fungere slik han hadde gjort før og at han ikke skulle få være en del av samfunnet gjennom jobb og venner – noe alle vi andre er så heldig å få være.

I løpet av disse 5 årene har verken hans nærmeste familie eller øvrig familie sagt noe om saken, verken privat eller offentlig. Vi ønsket ikke lage noen spekulasjoner eller gjøre noe verre enn den situasjonen som allerede var oppstått. Det betyr absolutt ikke at vi ikke har hatt tanker om saken, og ikke minst et ønske om sannhet.

Til de det måtte gjelde så betyr ikke vår taushet at man da sitter og skammer seg for at man har gjort noe galt. I vårt tilfelle har vår taushet heller vært et signal om at vi aldri har fått vite hva som egentlig skjedde på Jotka lørdag ettermiddag 19. januar 2013. Bygdesladder og kommentarer på sosiale medier kommer familien for øre med jevne mellomrom, mye urettferdig som folk kanskje ikke skjønner er sårende for den det gjelder. Enkelte burde holde seg for god til å kommentere eller komme med påstander det overhodet ikke finnes belegg for.

For å avklare noe av det som er sagt ; min bror sitter ikke på Helsesenteret og roper, min bror sitter ikke på helsesenteret uten venner. Det stemmer at en del av vennene har forsvunnet , det var noe familien ble forberedt på under det halvt års lange oppholdet i Tromsø på UNN.

Det er trist  at ingen husker hva som skjedde og da har ingen rett å dømme, men det oppleves som at min bror fikk skylda for det som skjedde på Jotka. Jeg håper det begynne det å klarne for noen etter disse 5 årene, kanskje noen av de impliserte vet eller husker noe.

Hva skjedde, hvor skjedde det, hvorfor skjedde det. Ble ikke hendelsen etterforsket  ordentlig, hva var grunnlaget for henleggelsen og hva sier ulykkes rapporten ? Var han på scooteren, ved siden av, stod han, satt han, lå han, da ulykken inntraff.  Det eneste vi vet er at han ikke har kjørt på seg selv. Hvordan kunne han få så omfattende hodeskader på ny-snø? Det er så mange spørsmål, ingen svar. 

Det er trist å tenke på at livet ble så endret for flere mennesker som følge av denne hendelsen og man kan godt forstå bitterhet. Min bror og vår familie kunne godt vært bitter, men vi velger å se lyst på framtiden, selv om livet ble så totalt forandret.

Hvorfor si noe nå, 5 år senere? Jo, det handler om rettferdighet og verdighet og respekt for min bror. Han har kanskje ingen stemme til å formidle disse ordene, så da formidles  de på vegne av han. Han er ikke feilfri, men han har vært og han ER et godt menneske. Enkelte av utsagnene om han er direkte usanne. Når man ikke vet hva som er sannheten så bør man ikke  uttale seg om saken. Mitt håp med å skrive disse ordene er at man holder seg for god å si og skrive usannheter – hvis da ikke noen har lyst å fortelle sannheten om hva som skjedde den ettermiddagen i januar.

Det er ingen som forlanger at folk skal forstå vår situasjon eller se saken igjennom våre øyne, prøv bare å vis hensyn for hva man sier eller skriver.

Avslutter med disse ordne fra Arnulf  Øverland : Du må ikke tåle så inderlig vel,  den urett som ikke rammer deg selv.

På vegne av familien

Therese Brandsegg

Søster til Leffen