Det registreres at landets eldste parti, Venstre, nå er på flukt langt fra egne grunnleggende verdier.

Venstre ble stiftet i 28. januar i 1884, og er med det landets eldste politiske parti. Med Johan Sverdrup i spissen var det for det første kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av stemmeretten, økt statlig og særlig lokalt selvstyre, og framfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten, som ble Venstres grunnleggende verdier.

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. I et demokrati kan innbyggerne også selv delta i utformingen av de politiske vedtakene.

Mer generelt betyr demokrati at innbyggerne deltar aktivt i viktige politiske beslutningsprosesser og har like rettigheter til å delta. For at et land skal ha et demokratisk styre, må det ha demokratiske regler og institusjoner som virker, og demokratiske rettigheter må respekteres. Det er med stor undring jeg nå ser at Venstre går for en politikk som er langt unna partiets egne grunnverdier.

Regionreformen er en av sakene. Det var Venstre som fikk fremmet saken om en egen regionreform da de var med og forhandlet med Høyre, Frp og KrF om et flertall på Stortinget etter valget i 2013. Senere satt en representant fra Venstre sammen med tre andre medlemmer av Kommunalkomiteen på et rom på Stortinget og tegnet et kart. Slik skal det bli, var de fire sin tanke. Og slik er det i ferd med å bli. Venstre gikk inn for å gjennomføre denne sammenslåingen av Finnmark og Troms fylker til en region med tvang. Den har ikke vært til høring ei heller en folkeavstemming. Alle demokratiske prosesser er satt til side. Folkestyrer har tapt.

Man kan trygt si at hele prosessen er langt unne å kalles en demokratisk prosess, og demokratiske rettigheter er heller ikke respektert godt nok.

Når man i ettertid får vite at alle partier unntatt Venstre ser at hele regionreformen er en dårlig ide, og at hele fremgangsmåten med å slå sammen Finnmark og Troms fylker med tvang er blitt feil, ja da er det jammen tid for å undres over hva som egentlig skjer i norsk politikk. Jeg er også meget forundret over at Venstre, som i sin tid skulle være en motvekt til den konservative siden i norsk politikk, nå forhandler om et regjeringssamarbeid med den mest konservative siden vi kanskje noen gang har sett.

Regjeringen har siden valget i 2013 gjort alt som var mulig for å tilgodese de rike. Avstanden mellom fattig og rik bare øker, også det stikk i strid med en av Venstres gode sider.

Finnes det ingen grense for hvor maktsyk det går an å bli? Finnes det ingen grense for hvor langt et parti er villig å strekke seg bort fra egne verdier, for å få plass i maktens korridorer?

Som tillitsvalgt i Venstre kan det etter hvert bli vanskelig å være lojal mot den retning partiet har tatt i norsk politikk, og fjerner seg fra noe av det som alltid har vært grunnleggende verdier. Jeg ser derfor at mitt valg om å si opp mitt medlemskap i Venstre for snart 2 år siden har vært helt riktig. Jeg registrerer også at det er flere som etter hvert har kommet fram til en tilsvarende konklusjon.

Terje Soløy

Vardø