De som styrtet landet

– Rettshjelpstilbudet er en lakmustest på rettsstaten, som vi dessverre beveger oss stadig lenger bort fra.

ALVORLIG: – Kutt i rettshjelptiltakene ville uten tvil ha vært et alvorlig angrep på den eneste muligheten mange av samfunnets vanskeligstilte, skriver kronikkforfatter Gunn Kathrine Stangvik.Foto: Arkiv

Meninger

Det har i forbindelse med statsbudsjettet og foreslåtte kutt i rettshjelptiltakene vært lite fokus på de rettssikkerhetsmessige utfordringene mange står ovenfor og den manglende hjelp å få, særlig når forvaltningens veiledningsplikt svikter.

Det foreslåtte kuttet var både vesentlig og dramatisk. Forslaget til kutt fra Høyre og FrP er en skamplett for et land som ønsker å betegne seg som en rettsstat.

Kutt i rettshjelptiltakene ville uten tvil ha vært et alvorlig angrep på den eneste muligheten mange av samfunnets vanskeligstilte og/eller utsatte grupper har til å få en rettslig vurdering av sin situasjon på viktige rettsområder. Budsjettavtalen med Venstre og KrF har imidlertid reddet disse tiltakene, endatil økt potten med 5 millioner.

Det er imidlertid viktig å minne om at det største og mest omfattende rettshjelpstilbudet til den norske befolkningen ikke gis av de ulike, dels snevre, rettshjelptiltakene.

Det grunnleggende rettshjelpsbehovet dekkes i hovedsak av landets advokater med grunnlag i rettshjelploven av 1980. En rekke enkeltstående advokater over hele Norge yter daglig uvurderlig og avgjørende juridisk bistand til enkeltmennesker.

Hvorvidt rettslig bistand dekkes av det offentlige er således ikke bare et spørsmål om penger til de ulike rettshjelptiltakene, men også hvordan den nåværende rettshjelploven praktiseres.

Rettshjelpsbudsjettet har dessverre vært en yndet salderingspost for stadig flere regjeringer, ikke bare den sittende, selv om det er ekstra ille under den blå-blå regjeringen.

I rettshjelpssakene baserer man seg i dag hovedsakelig på et stykkprissystem. Mange av stykkprisene er imidlertid fra en forgangen tid, og de er ikke i nærheten av å være dekkende for den tiden det tar å gi forsvarlig bistand i en gjennomsnitts sak.

Bakgrunnen for at stykkprisen ikke strekker til er sammensatt, men et sentralt forhold er at samfunnet har blitt mer omfattende og komplisert enn det som ble lagt til grunn for 14 år siden, da nivået på stykkprisen i mange saker ble innført. Som regel er stykkprisen bare på 5 eller 7 timer per sak. Det forventes at advokatene arbeider inntil dobbelt så mange timer før man eventuelt kan søke utvidet betaling. Å få betaling time for time  skal i mange saker mye til.

De ulike stykkprisene, mange fra en før-teknologisk tid, dekker i enkelte saker knapt den tiden det tar å gjøre rent praktiske oppgaver innenfor en sak. I realiteten må det legges til grunn at advokaters arbeid på rettssikkerhetsmessig viktige områder for store deler av befolkningen ikke anerkjennes av regjeringen.

Eller vil regjeringen bare kvitte seg med brysomme advokater som motarbeider den nedbyggingen av rettssikkerhet som pågår, eventuelt pågående rasering av den jevne borgers velferd? (Sikkert det også, så regjeringen kan jobbe videre i fred!)

Det er særlig to forhold som har bidratt sterkt til nedbyggingen av rettshjelptilbudet til befolkningen. Det ene er at inntektsgrensene for å få rettshjelp har stått uendret siden år 2009 i saker der det foretas en økonomisk behovsprøving, for eksempel i saker med barnefordeling og ved NAV-klager.

Det skal godt gjøres å oppfylle inntektsgrensene, som etter 1. januar 2009 har stått stille på kr 246.000 for enslige og kr 369.000 for par. Den manglende heving av beløpsgrensene innebærer de facto at adskillig færre mennesker oppfyller kravene til fri rettshjelp i 2017 enn i 2009, eller tidligere år. Manglende heving av inntektsgrensen innebærer altså en betydelig nedgang i antallet mennesker som kan få innvilget rettshjelp etter loven.

Sivilrettsforvaltningen (SRF), som er nasjonal klageinstans på fri rettshjelp, praktiserer dessuten regelverket dels i strid med de forutsetninger som ligger til grunn både i rettshjelploven og stykkprissystemet. Gjennom SRFs praksis sparer staten mye. Dette skjer i praksis på enkeltmenneskers rettsikkerhets bekostning. Eventuelt må advokatene arbeide gratis for staten i stor utstrekning. Gjett hvor mange advokater som er villig til dette?

Den offentlige rettshjelpsordningen tar ikke høyde for endret arbeids- og utgiftsnivå.

Rettshjelplovens salærsats er kr 1020 per time og er så langt ikke foreslått endret for budsjettåret 2018. I praksis betales advokaten bare en brøkdel av dette timesalæret i mange av sakene som betales med fri rettshjelp (stykkpris), da vi som oftest arbeider mer enn det vi får betalt for, også mer enn dobbelt så mange timer som det betales for. Salæret skal dekke alle kostnader før eventuell lønn.

I alle oppdrag er advokatene både rettslig og etisk forpliktet til å utføre oppdraget som advokat på forsvarlig og tilfredsstillende vis, uavhengig av betalingen for oppdraget.

SRFs forvaltning av rettshjelploven har karakter av myndighetsmisbruk og bidrar til at det viktigste og mest landsdekkende rettshjelpstilbudet innenfor de prioriterte saksområdene forvitrer. Sivilombudsmannen har sågar nektet å ta saker innenfor dette området til behandling på grunn av ”manglede kapasitet”. Det er alarmerende.

Det sier seg selv at rettsstaten blir en utopi dersom statens vilje til å betale for advokatbistand eller annen kyndig juridisk hjelp blir stadig dårligere. Den pågående nedbyggingen av rettsstaten, som etter min mening har derfor eskalert også fordi den skjer på så mange nivåer, er alvorlig.

Enkeltstående advokater kan ikke bære kostnadene til en rettstat. Snevre inntektsgrenser og SRFs praksis på sentrale rettsområder der enkeltmenneskers rettssikkerhet er av særlig stor betydning bidrar dessuten til å favorisere de uetiske advokatene, noe som også i seg selv er ødeleggende for rettsstaten.

Tidligere i år ble advokatenes salær halvert i forbindelse med reisefravær i saker der det offentlige betaler. Denne endringen rammer i første rekke advokater i distriktene hardt, men endringen bidrar også til å forsterke inntrykket av en regjering som har «glemt» grunnleggende krav til taushetsplikt og personvern. Man kan ikke sitte på fly eller buss og lese dokumenter i personsensitiv sak. Regjeringen utfordrer derfor lov og etikk for advokatene på flere fronter. Angrepet på advokaters taushetsplikt er massivt. 

Statusen på Norge som rettsstat er derfor svært bekymringsverdig. Dagens regjering fremtrer mer som symbolsk for et stadig mer utbredt trekk i vår mobil- og dataorienterte samtid: med den manglende evne til å anvende tanke, refleksjon og helhetlig tenkning i omgang med viktige samfunnsmessige spørsmål.

Enten det er rettshjelptiltakene eller enkeltadvokater som yter fri rettshjelp, er det tale om rettslig bistand i saker av stor personlig og velferdsmessig betydning for den enkelte. Konsekvensene av ikke å få bistand i slike saker kan være uoversiktlige. Ikke sjelden vil dessuten samme eller endatil økte kostnader komme på andre deler av statens budsjett dersom man ikke får det man har krav på.

I tillegg kommer det tap av tillit nedbygging av rettssikkerheten innebærer. Det kan bli fatalt. Følgene av ikke å få advokathjelp på det offentliges bekostning i visse saker kan bli store for den det gjelder, men rammer ofte også familien. Det skulle således være god samfunnspolitikk å sikre at viktige velferdsgoder og grunnleggende rettssikkerhet ivaretas også for fremtiden.  

Høyre og Fremskrittspartiet har vist at de ikke er interessert i grunnleggende rettssikkerhet. Interessen stopper i realiteten ved de rikeste i landet. Norge blir også amerikanisert stadig mer.

Den blå-blå regjeringen beveger verden i feil retning. Det store spørsmålet er om de andre partiene har mot til en annen kurs. Jeg håper det, for når krybben er tom bites hestene.

Gunn Kathrine Stangvik

Advokat