Mandag dukket det opp en klassikker som jeg har lyst å kommentere i Altaposten. Den handlet om verdens største minoritet, de funksjonshemmede.
På åttitallet gjestet jeg Wolf Wolfensberger, antagelig verdensmester i det som diskuteres i avisa. Han bestyrte den gang et eget treningsinstitutt i Syracuse in New York State.
Derfra kurset han amerikanere i den problematikken avisen behandler. En dag spurte han meg om jeg ville se bildene hans. Hva var det han ville vise meg? Jo, bildene viste hvordan man alltid plasserte denne minoriteten så fjernt som mulig fra andre. Han hadde utviklet et instrument, PASS, som viste hvordan organisasjoner og personale i og utenfor vanlige boliger ubetenkt har installasjoner som symboliserer at her i huset bor det ikke vanlige folk som i de andre husene i gata.
Etter besøket hos Wolf laget min kollega Eiliv og jeg en norsk versjon av dette instrumentet, en bok som ble utgitt på Universitetsforlaget. Med dette har vi undersøkt mange miljøer – også i Finnmark.
Der fant vi blant annet en enebolig med personalkontor i stua, og en stor søppelkonteiner utenfor en bolig for funksjonshemmede. Hva symboliserer det om disse beboerne? De var i hvert fall avindividualisert og fremsto so ei gruppe forskjellig fra andre i gata.
I artikkelen ser både rådmenn og politikere å være i dårlig selskap. De synes bare å ha annet å bekymre seg om da de foretok denne beslutningen. Bekymringen om den er en godt start.
Når den nye skolen er ferdig og lærere begynner å sortere elevene, bør man kanskje henvende seg på nytt til miljøet rundt Mirjam Olsen (professor Mirjam Harkestad Olsen ved UiT Norges arktiske universitet, red.anm.) for ikke å rote seg bort igjen. De befinner seg bare et kort stykke bortenfor.
Gunnar Stangvik