I juni i år behandlet Stortinget regionreformen. 19 fylker ble redusert til 11, og Stortingets flertall mente at den nye fylkesinndelingen ville  gjøre oss bedre i stand til å løse de samfunnsmessige utfordringene vi står overfor. Behovet for å tenke nye fylkesgrenser skyldes store endringer i befolkningens sammensetning og utvikling (demografi), en akselererende teknologisk utvikling med en økende digitalisering vi som innbyggere møter på stadig flere samfunnsområder, og ikke minst et arbeidsmarked i store endringer.

Debatten omkring sammenslåingen av Troms og Finnmark til en region, har vist at motstanderne av en større region i liten grad har fremmet noe alternativ som svar på de endringene vi ser. Svaret fra motstanderne av en felles region i nord, er altså ingen tilpasning, eller endring. Dagens fylkesstruktur, slik den er i dag, skal bevares – den skal konserveres, ingenting skal eller må endres. For meg er et slikt standpunkt vanskeligere å forsvare enn en sammenslåing mellom Finnmark og Troms.

I fylkestinget i juni vedtok posisjonen, at et regjeringsskifte måtte føre til at sammenslåing av Troms og Finnmark måtte gjøres om. Vedtaket er fulgt opp i Stortinget, ved at et forslag om reversering av vedtaket fra juni om sammenslåing er levert.

Intensjonen og bakgrunnen for regjeringens reformarbeid er å skape større regioner for å gjøre dem bedre i stand til å overta og ivareta offentlige oppgaver som i dag er sentralisert og lokalisert i Oslo. Intensjonen med regionreformen er at den skal fungere som en desentraliseringsreform. Offentlige oppgaver skal ivaretas nærmere de det angår. Oppgaver som har vært diskutert, og som trolig blir overført til regionene, er for eksempel ansvaret for innkjøp av flyruter (FOT-rutene), ansvaret for fiskerihavnene, et større ansvar for næringsutvikling, hvor det gis en tydeligere rolle overfor virkemiddelapparatet, økt ansvar for regionale næringsprogram, et større ansvar for utdanning og kompetanseheving i regionene, blant annet gjennom en bedre samordning av behovet for etter- og videreutdanningen, og ikke minst økte overføringer til kulturområdet og kultursektoren. Ved å få overført nye oppgaver til regionen vil det også bli overført flere ressurser. De overnevnte områdene er områder der nærhet, i kombinasjon med sterke fagmiljøer, vil være viktig for å lykkes. Det er dette store deler av Finnmark Arbeiderparti er skeptisk til, og vil arbeid imot.

Resultatet er at posisjonen i fylkestinget i Finnmark, i motsetning til Arbeiderpartiet i Troms, ikke har vist noe stort engasjement for å påvirke og delta i diskusjonene omkring Finnmarks fremtid i en større region. Arbeiderpartiet og posisjonen i fylkestinget signaliserte tidlig i prosessen at dette var de imot, samtidig som de signaliserte lav interesse for å ta noe initiativ i den videre prosessen. De valgte dermed også å gi fra seg mulighetene til å påvirke og være en part for innbyggerne og andre interesser i Finnmark. En sentral del av begrunnelsen for denne passiviteten, var at man ikke ønsket en felles region med Troms. Arbeiderpartiet og posisjonen var imot, de ville bare ikke.

I andre regioner er man kommet mye lenger i å diskutere gjennomføringen av sammenslåingen. I Finnmark kommer vi løpende etter, mens vi diskuter navn, og hvilke steder som skal få, eller kanskje riktigere, ikke skal få tilført nye arbeidsplasser og ressurser. Enkelte lokale partilag har også egne diskusjoner og vedtak om hvor nye ressurser og arbeidsplassene ikke skal lokaliseres i Finnmark. På meg virker slike holdninger mer skremmende enn at vi skal bli del av en større region.

Allerede neste uke vil fylkestinget på nytt diskutere den videre fremdriften mot en felles region. De siste dagene i oktober vil det bli et felles møte i Kirkenes mellom Finnmark og Troms fylke. I den videre prosessen mener jeg det er vår plikt som folkevalgte å sørge for forutsigbarhet og trygghet for alle ansatte som er tilknyttet fylkeskommunen. Ikke minst har vi et spesielt ansvar for de som er tilknyttet fylkesadministrasjonen i Vadsø. At regjeringen har garantert at Vadsø skal ha like mange offentlige arbeidsplasser som de har i dag, er gledelig og helt nødvendig.

Det er også nødvendig å løfte frem og synliggjøre andre geografiske områder med miljø, forutsetninger og en attraktivitet som vil gjøre det mulig å tilføre og utvikle nye og etablerte fagmiljøer i Finnmark. Tenker her blant annet på Kirkenes og de forutsetningene de har gjennom UiTs etablering, det lokale næringslivet og nærheten til Barentshavet og Russland. Jeg tenker på fiskeriene på kysten og den historien og de tradisjonene vi blant annet finner Båtsfjord. Jeg tenker også på Alta som skole- og servicesenter, og de fagmiljøene som er etablert der. Jeg tenker på Hammerfest og den energikompetansen som er utviklet der over tid. Ikke minst tenker jeg på de samiske områdene, og de forutsetninger disse områdene har for å utvikle sterke fagmiljøer innen kultur- og opplevelsesnæringer. På samme måte kan også andre kommuner i Finnmark trekkes frem.

Jeg har tidligere vært med på to større fusjoner som har involvert aktører fra Finnmark og Troms. Begge har bidratt positivt, både i forhold til meg som ansatt, og til utviklingen av regionen. Den siste resulterte i Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.

Vennlig hilsen

Kristen Albert Ellingsen (H)

Fylkesrepresentant i Finnmark