Tidligere sametingsråd Inger Eline Eriksen Fjellgren krever i artikkel og et avisinnlegg i Altaposten 16.oktober FeFo-direktørens avgang fordi hun er uenig i flere av direktørens innstillinger til styret. Det å gi sparken til folk fordi man er uenig i sak er et tankesett som jeg ikke ønsker å bli assosiert med, og som jeg tar sterk avstand fra.

Styret er FeFos øverste organ og direktøren har det daglige ansvaret innenfor de fullmakter som er gitt av styret. En av oppgavene til direktøren er å legge fram relevante saker for styret og komme med en innstilling til vedtak. Det er imidlertid alltid styret som bestemmer. Dette er elementært for de aller fleste selskap og organisasjoner, men Eriksen Fjellgren synes ikke å ha registrert dette. Det hender at styret er uenig i direktørens forslag til vedtak. Det har imidlertid aldri vært aktuelt å sparke direktøren på grunn av det. Det ville vært hårreisende uansvarlig styrearbeid.

Det er praksis i FeFo at når styresaker legges ut på FeFos nettside og er offentlige, så er det direktøren som uttaler seg om sakene og svarer på spørsmål fra media. Direktøren skal imidlertid ikke delta i debatter eller polemikker, men kun uttale seg om saksframlegget og evt. utdype. I enkelte viktige saker sendes det ut en pressemelding for å gjøre offentligheten oppmerksom på at saken er tilgjengelig. I Nussir-saken har direktørens opptreden vært helt i tråd med denne praksisen.

FeFo skal vurdere de ulike sakene i henhold til Finnmarksloven på et selvstendig grunnlag. Det at sakene vurderes i de ulke organ på et selvstendig grunnlag, slik at sakene belyses ut flere synsvinkler, er avgjort en styrke for vårt demokrati. Et krav om at FeFo utelukkende skal legge Sametingets syn, eller andres syn, til grunn i sin vurdering harmonerer ikke med god forvaltningspraksis, og allmenn rettsoppfatning. Respekt for ulike syn er en verdi dypt forankret i vår felles tradisjon, og samfunnsstyring. Det må også legges til at direktøren har ikke anledning til å ta instrukser fra andre enn styret.

Eriksen Fjellgren påstår at direktøren motarbeider formålsparagrafen i Finnmarksloven. Da styrets flertall har vært enig med direktøren i de sakene Eriksen Fjellgren nevner, må jo dette også gjelde styret. Eriksen Fjellgren unnlater imidlertid å være konkret på hvilken måte formålsparagrafen motarbeides. Det er lett å kritisere i løselige generelle vendinger uten å være konkret. Slik kritikk er det vanskelig og forholde seg til.

Når det gjelder direktørens innstillig til vedtak i saken om FeFos høringsinnspill til Nussirs søknad om konsesjon, så var det et flertall i styret som støttet direktørens innstilling. Etter styrets vurdering var det en meget grundig og veldokumentert saksframlegg som ble lagt fram for styret. Direktøren har lagt Finnmarksloven og Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark til grunn, og lagt stor vekt på samiske interesser som reindrift og det samiske samfunn i Kvalsund. Dersom den samiske kulturen skal ha noen mulighet til å overleve, må det finnes arbeidsplasser som gir grunnlag for bosetting i området.

I arbeidet med rettskartleggingen har FeFo fått en rolle gjennom Finnmarksloven. FeFos overordnete holdning er der det ikke er tvil om hvorvidt enkeltindivider eller grupper har særlige rettigheter, så godtas disse krave omgående. Der det derimot er tvil, så bør sakene avgjøres i domstolene, slik Finnmarksloven legger opp til. Det er helt nødvendig for å skape ro om rettsforholdene i Finnmark, som var intensjonen med rettskartleggingen. Det er denne linjen direktøren, og styrets flertall, har fulgt i forbindelse med kravet fra Nesseby bygdelag. Det finnes ingen grunnlag til å påstå at FeFo ikke ønsker å basere forvaltningen av fylkets grunn på historiske rettigheter. Tvert i mot, det er nettopp det FeFo ønsker ved at disse rettighetene avgjøres i rettsapparatet. FeFo har ikke mandat til å splitte opp fylket i mange små forvaltningsenheter uten at det finnes et rettslig grunnlag for det fastslått av domstolene. Dersom FeFo tok seg frihet til å splitte opp fylket uten at det er avgjort i rettsapparatet, ville FeFo gjøre nettopp det mange fryktet med Finnmarksloven.

Så registrerer jeg at Eriksen Fjellgren avslører sin hensikt med sitt innlegg. Hun går langt i å selge sitt kandidatur om å bli oppnevnt som styremedlem i FeFo av Sametinget. Sametinget skal oppnevne tre styremeldemmer til FeFo i sitt møte i desember. Om Sametinget skulle oppnevne henne, vil jeg ønske henne velkommen til det viktige arbeidet som FeFo gjør. Jeg vil derimot gi henne et godt råd som jeg har lært meg som styremedlem i FeFo de siste fem årene; det å være forhåndsinntatt, og kompromissløs er ikke gode egenskaper som styremedlem i FeFo.

Raymond Robertsen

Styreleder i FeFo