Erfaring fra eldreomsorgen

– Dere kan være stolte av jobben dere gjør.

GAMMEL KJÆRLIGHET RUSTER ALDRI: Mamma og pappa, Tulla og Arne Leinan, på en av de mange fine turene med Furuly, sommeren 2005 eller 2006.Foto: Privat

Meninger

Å oppleve at ens nærmeste blir gamle og pleietrengende, kan på mange måter beskrives som en følelsesmessig berg- og dalbane. Det vet alle som er eller har vært i den situasjonen. Med ett er rollene omsnudd. Fra å være de sterke og trygge omsorgspersonene som alltid var der for deg og stilte opp for deg, betingelsesløst og uten forbehold, blir de sakte, men sikkert innhentet av alder og rammet av sykdom; sterkt pleietrengende, mange av dem demente, urolige, ulykkelige, fylt av angst og forvirring.

Min erfaring med eldreomsorgen

skriver seg fra ganske nøyaktig ti års «praksis» som pårørende ved Furuly, der begge mine foreldre hadde sitt hjem de siste årene av sitt liv. Gjennom mine så å si daglige besøk der sammen med min samboer ble jeg godt kjent med et flott sykehjem med fantastiske ansatte. Ti krevende år, selvsagt – det er vondt å se de du er så uendelig glad i svinne hen og bli stadig svakere – men også ti år som har lært meg en veldig respekt for dem som jobber i eldreomsorgen. Den vennlighet, tålmodighet og omsorg de møter både beboere og ikke minst oss pårørende med, til tross for en travel hverdag og knappe ressurser, er enestående og rørende. Men med sterkt pleietrengende beboere og en presset bemanningssituasjon blir det ofte altfor lite tid til menneskelig kontakt, trening og stimulering. Det er ikke de ansattes feil – det er alltid noen på naborommene som trenger hjelp. Til å stå opp, toalettbesøk, daglig hygiene, hjelp til å spise, kveldsstellet – selvfølgeligheter vi som er friske ikke trenger å ofre en tanke i hverdagen…

Et banalt spørsmål, selvfølgelig,

men så altfor lett å glemme: Hvem er de, disse eldre menneskene, som så altfor ofte blir en salderingspost i budsjettene når politikerne skal gjøre sine prioriteringer? De er våre foreldre, svigerforeldre, besteforeldre, oldeforeldre, ektefeller, søsken, naboer, slektninger og venner. De var barn og unge før og under krigen, flyktninger i eget land, og sammen med sine familier vendte de tilbake til et totalt nedbrent fylke, for å bygge det opp igjen og skape et nytt hjem her for seg og sine. For oss. Nå er de i 70-, 80- og 90-årene, med sviktende helse, og klarer seg ikke lenger selv. Mer enn noen andre fortjener de vår takknemlighet og respekt. Forstår vi fullt ut hvor mye vi har å takke dem for? Hvor mye vi og samfunnet skylder dem?

Jeg velger å tro det, men vi mennesker er nå gjerne oss selv nærmest, og så lenge vi selv eller våre nærmeste ikke er direkte berørt er det så mye annet som krever vår oppmerksomhet; mange innflytelsesrike interessegrupper med sterke talsmenn som krever å bli hørt og prioritert, mens generasjonen som la grunnlaget for vår velstand ikke akkurat har tradisjon for å klage mest og rope høyest. Snarere vil de vel helst ikke være til bry…

Så til våre folkevalgte

vil jeg gjerne komme med en oppfordring: Neste gang dere diskuterer kommuneøkonomien og det kommer forslag om kutt i helse- og sosialbudsjettet, så husk at det diffuse begrepet «redusert pleiefaktor», som alltid er så populært i politikerkretser, bare er et annet ord for nedbemanning. I klartekst betyr det mer oppbevaring og mindre omsorg. Redusert livskvalitet for de eldre, altså. Jeg har hatt mange samtaler med gamle mennesker som må tilbringe sine siste år på sykehjem, når helsa svikter. Med triste og fortvilte pårørende. Og med frustrerte ansatte som må prioritere hvem som skal få hjelp først, og som må erkjenne at man ikke rakk det kanskje viktigste av alt; den gode samtalen med den stille, gamle damen i rullestolen inne på rom nr. 118, før dagen var omme. Moren eller bestemoren til en av naboene dine, kanskje…? Så hva med å kontakte kommunens omsorgsavdeling og spørre om muligheten for å tilbringe noen dager – aller helst en uke – på et av våre sykehjem, for virkelig å sette seg inn i situasjonen? Det vil garantert bli et sterkt og tankevekkende møte med både beboere og ansatte, og vil ganske sikkert gi nyttig innsikt når viktige – endog livsviktige – politiske prioriteringer skal foretas. Skulle det ikke passe på dagtid lar det seg sikkert ordne likevel – de holder kvelds- og nattåpent. Det er de nødt til…

Til alle som har familiemedlemmer, naboer

eller andre gamle venner og kjente på et av våre sykehjem vil jeg si følgende: Døgnet har 24 timer, og dagene blir lange når man er lenket til senga eller en rullestol. Har du en ledig time eller to en ettermiddag, så ta deg en tur innom og si takk for sist. Ensomhet er et stort problem for veldig mange eldre, og jeg har utallige ganger sett gleden i et gammelt ansikt når jeg har tatt med meg kaffekoppen og satt meg ned ved siden av dem for å slå av en prat. Det koster ingenting – men gir mye tilbake; selv om beina er svake og hukommelsen ikke alltid er helt som før, er det mye livsvisdom, kunnskap og gode historier å ta til seg, hvis man bare tar seg tid til å lytte. Alle timene på stua med faren min og de andre på avdelingen, ettermiddagskaffen med mamma og Oleanna i solkroken utenfor dagligstua, møtene i gangen med Bjørg i rullestolen, uten språk, men med varm gjenkjennelse i blikket, småpraten og latteren sammen med skøyeren Einar, de fine samtalene og klemmene fra Solbjørg, og ikke minst den gode praten med de mange pårørende minnes jeg med glede. De er borte nå, alle disse gamle – men de har merket meg for livet, og jeg glemmer dem aldri.

Og til de ansatte på Furuly:

Dere kan være stolte av jobben dere gjør, og jeg føler meg trygg på at hvis mine foreldre fortsatt hadde levd, ville de bedt meg sende dere en varm hilsen og takk. Selv om slutten ble vanskelig for dem begge, var det ti gode år med trygghet, varme og omsorg. Det er godt å tenke på i ettertid. Jeg gjør det ofte.

Tusen takk – og gratulerer med 80-årsjubileet!

Magnar Leinan