Åpent brev til styret for Finnmarkseiendommen (Fefo)
I flere lokale medieoppslag har nå erfarne jakt- og fjellfolk fra Finnmark foreslått å frede rypa. De – og mange andre - ønsker nå effektive tiltak for å redde restene av en bestand som fra gammel tid har vært et kjært og verdifullt element i fylkets fauna. Jevnlig har det kommet gamle og nye advarsler.
Denne gang til dere i en rekke nye avisoppslag. Der har vettige jegere og fjellfolk som f.eks. Anton Dahl, Isak Th. Triumf, lensmann Klemet Klemetsen og ordfører Johan Vasara, alle fra Kautokeino, foreslått rask avblåsing av jakta og fredning av rypa samt andre nødvendige tiltak for å redde er bestand som allerede er rødlistet som truet art. De foreslår også skuddpremie på en sterkt voksende revebestand.
La meg også vise til en grei oppsummering av alvoret i Jarle Mjøens innlegg «Totalfred rypa nå!» i Altaposten 20.9.17: - og som jeg bare må si meg veldig enig i – dog med å tilføye: Mens der ennå er noen igjen å frede! Her gjengir Mjøen flere ferske nedslående bestandsbeskrivelser fra erfarne jegere etter lange turer og dager i tomme jaktterreng under høstens «jakt».
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antall felte ryper i Norge er redusert fra 550.000 i 1999 til et lavmål på 120.000 i 2014. Altså en til fulle bevist bestandsnedgang på 78 % i løpet av 15 år! Tallet på registrerte jegere var da kommet opp i 84.000. D.v.s. at fangsten i 2014 var falt til kun 1,4 ryper pr. jeger pr. år. Det er det samme som dere nå har tillatt som jaktkvote pr. jeger pr. dag!
Jeg tør derfor minne stadig nye og yngre forvaltningsfolk om at dette er ingen ny kamp mot overdreven «forskeroptimisme» og tragisk overbeskatning av rypa. De har tatt minimalt hensyn til både faunaen og folket som bor her - og hvor Fefo er betrodd å betjene begge. Allerede i 1978 fremskjøt Direktoratet for Vilt og Ferskvannsfisk ubetenkt ny jaktstart for rype fra 31. til 15. september. Siden ble kyllingjakten fremskutt til 10. september, selv om bestanden var ytterligere redusert. Det ble hard diskusjon hvor særlig Kåfjord jeger- og fiskerforening den gang førte kampen for dempet jakttrykk.
Etter både gamle og nye advarsler, har derfor hverken Fefo - som ansvarlig offentlige bestandsforvalter – eller direktorat og naturverndepartement – ikke evnet å ivareta bestanden. Nedskytingen skyldes også økende antall jegere. I tillegg til for stort jaktuttak på kyllinger, kommer gamle og nye naturlige predatorer som gjør grove innhogg i bestanden. Særlig har en sterkt økende revebestand gjort grove innhogg i både rype-egg og kyllinger. Det samme gjelder ravn og mink. Og nå har også måren tiltrådt som ny rypefiende. Selv har jeg sett fjelljo i brutal kamp med rypemor om hennes kyllinger. Likeså at ravn har tatt rype i flukt. Funn av døde ryper under linjenett og langs reingjerder har også forekommet. I tillegg kan der heller ikke legges skjul på en utbredt, lovløs og spesielt skammelig snikjakt med nedplaffing av trykkende fugl i de beste jaktområdene. Det skjer fra snøskuterseter (så lenge motoren går). Det er påstått at tusenvis av skutte og blodige vinterryper selges som «snarefanget» eksportvare sydover. Jfr. observasjonene sist vinter! At stadig flere skal tjene penger på å selge rypejakt til gjestejegere med ATV-transport med leiretablering langt inn i de beste jaktterreng, er et nytt drepende anslag mot en fra før utarmet rypebestand.
Så her mangler ikke hverken gamle advarsler eller nye røvere i en utilstrekkelig og mislykket bestandsforvaltning. Særlig grovt blir dette når det skjer mot en rødlistet art. Hovedansvaret ligger etter mitt skjønn på dere i styret og egen utmarksavdeling i Fefo. Dere representerer først og fremst oss finnmarkinger for pålagt ivaretakelse av utmarka vår. Derfor adresserer jeg mitt åpne brev til dere. Makt og ansvar synes utøvd hos dere av yngre «teorifaglige» saksbehandlere og vekslende skrivebords-byråkrater. Ofte skjer det med støtte fra miljødepartementet og ledereliten i NJFF. De kan neppe utøve autoritet over forvaltningsretten som er betrodd vårt eget fylke v/Fefo av Stortinget gjennom Finnmarksloven.
Selv om statistikk fra SSB bevitner dramatisk bestandsreduksjon på nå minst 78 % over siste 50 år, har nedgangen i samtidig vært proporsjonal med økningen i antall jegere. Misforholdet har dermed ført til en fortiet akselerasjon i jakt-trykket. Debatten har gjerne vært dominert av et selvetablert miljø av «rypeforskere» bestående av jegere fra andre deler av landet. De forsøker gjerne å bortforklare det ene bunnåret verre enn det andre - som «forventede årlige svingninger i bestanden»; - selv om de mangler samme lange jakterfaring fra fjell og vidde som eldre, lokale jegere og fjellfolk har. De kan best selv både se og høre at rypa nå stort sett mangler i vår fauna.
Kontorbyråkratene, «forskerne» og Fefo har derfor på ingen måte evnet å ta til seg hvordan bestanden har blitt desimert til et skammelig lavmål. Fefo som ansvarlig lokal forvalter – synes slett ikke å ha levert. Derfor påstås med denne henvendelse at dere har unnlatt å iverksette nødvendige nye tiltak for å hindre bestandsdesimeringen. Vektig grunn er at det ikke lenger trenges alibi fra hverken nokså hjemmestrikket «vitenskapelig forskning» eller ny statistikk. Alle kan nå med selvsyn se og høre at bestanden er utryddet fra det meste av jaktterrenget i fylket. Å fortsette jakta med kvote på 1 rype pr. dag er å narre jegerne med latterlig tull og tøys.
For egen del fikk jeg tidlig gleden av å følge far min på fjellrypejakt før tyskerne inndro alle jaktvåpen etter 1940. Siden har jeg fra «brukbart hold» kunnet følge bestandsutviklingen for rypa både på kyst og vidde. Så la meg derfor ta med at en positiv «bivirkning» av krigen i 1940-45, faktisk var at rypa ble tvangsfredet i 5-6 år av en krigsmakt. Grunnen var vansker med å få kjøpt nye jaktvåpen etter brenninga. Etter fredningsårene erfarte vi gledelig bestandsoppgang. Så hvorfor ikke prøve ny fredning når det nå virkelig trengs? At rypa nå beskrives som omtrent utryddet, har i de siste ukers mange avisoppslag rett og slett vært deprimerende lesning. Fefos mål synes å være oppnåelse av inntekter fra kortsalg til flest mulig jegere – gjerne også til andre deler av landet med lite ryper – men hvor der flere steder har vært vellykket fredning. Hos oss ble derimot i fjor f.eks. registrert på nett at Fefo for 1. jaktdag solgte jaktkort til 63 jegere i 2 jaktsoner i på til sammen ca.12 km2. Det er ansvarsløst - og resulterte i at lokale jegere med kjøpte jaktkort i samme soner fortrakk å sitte hjemme.
Spørsmålet er nå hvorfor ikke Fefo vil redde rypa som bærekraftig bestand? Og hvorfor i all verden unnlater dere i Fefo-styret straks å iverksette nødvendig stans av «jakta» og straks innfører påkrevet fredning - slik bl. a. vettige og erfarne lokale jaktfolk, politikere og lensmann på vidda nå har foreslått? Gjerne i inntil 5 år - fordi bestanden over mange år er uvettig nedkjørt. Samtidig må det være fornuftig å innføre skuddpremier på rev, mink og mår – gjerne også på både ravn og kråke - og gjerne nye ATV-er – dersom rypa skal reddes. Positiv ringvirkning vil da bli nyttig skytetrening! Skuddpremieringen bør finansieres fra inntekt Fefo alt har innkassert fra aktivt kortsalg og festeavgifter fra folket – ev med støtte fra naturverndepartementet. Der er de mer opptatt av å redde nye ulver, og har ikke estimert miljøkriminaliteten mot en langt mere kjær og matnyttig liten rype i vår fauna – og som burde vært mer fredet enn skadelige og farlige ulver.
Denne henvendelse fremsendes til Fefo også i vanlig brev vedlagt mitt innlegg i Altaposten av 17.9.2001: «Rypa bør fredes» - samt kopi av mitt brev til Anton Dahl av 4.7.2001. Mange ser nå frem til å høre positivt fra dere.
Svein Aasegg
Eks mangeårig småviltjeger i Finnmark