Kjære velgere!

Jeg har en dårlig nyhet. Jeg tror ikke at jeg etter valget til høsten, kommer til å lære meg samisk. Dessverre. Noen ord hist og her, ja. Men, jeg har ikke krefter til noe mer enn det. Og hvorfor er jeg så frekk, og sier dette høyt? Fordi det er sannheten. Jeg er vokst opp uten samisk som hjemmespråk, som en av vanvittig mange rundt meg. Det er mine foreldre også, kun innimellom snakket mine besterforeldre samisk mens barna hørte på. I Karasjok. De var sjøsamer fra kysten. På andre siden var de fra Sørøya, og «snakket kun samisk så ikke barna skulle forstå, men neida, samer var de ikke». Hørt det før, eller? Noen, både innlandssamer og andre, hevder forresten at sjøsamer ikke fantes. Vel, de om de. De kom fra fjordene ute på kysten, og var sjøsamer. Eller samer, om du vil.

Så, hvem er jeg da, som står frem med et slikt budskap? Innrømmer mitt nederlag på en sånn måte? Alle kan lære hvis de vil, har mange av oss fått høre. Er jeg da en motstander av at man skal lære seg samisk? Er jeg en motstander av samisk kultur? Enda verre (eller bedre, for de som foretrekker det), er jeg i det hele tatt en same, når jeg ikke lærer meg samisk?

Jeg, og de fleste med meg, er vokst opp med et samisk (eller nordkalottsk, om du fortsatt får spunk av å høre ordet samisk) syn på verden. Et syn hvor det viktigste vi diskuterer og forteller om, er været, om vi kommer oss på fjellvannene, om mea på de beste fiskeplassene, skjellene i fjæra som ble til dyrene på en bondegård, om dagens ungdom som ikke kan tenne bål engang. Alle vokst opp i mitt miljø, vet at det er bare en type fottøy som duger på vinteren, og det er skaller. Ja tenk, vi har trodd det i flere tiår! Og, i hemmelighet syns vi fra Karasjoksiden, at kofta i Kautokeino er altfor overdådig og jålete, vi liker de enkle snittene i Karasjokkofta. Vi diskuterer oss imellom den evinnelige multebæra, hvert bidige lille steg i modningen av den, og forundres over at folk sørpå aldri har brukt krøkebæra noe særlig. I hemmelighet snakker vi om åndelige tegn rundt oss, og om at det er faktisk ingen annen forklaring enn de underjordiske, på at nøkkelen ble borte. Og den hellige samiske offersteinen inne på vidda. Der hvor staute kara ble «frosset» fast, følte et voldsomt uhygge, og aldri mer kommer til å spotte den.

Jeg vet i aller fall at når jeg forteller mine norske venner om dette, sitter de igjen med kulerunde øyne, og konkluderer med at vår samiske kultur er utrolig rik. Min kultur.

Så kjære sametingsvelgere. Jeg er snart 50 år, og samisk språk lærte jeg ikke. Og jeg jubler stille over at min datter velger samisk på skolen, helt naturlig, uten min påvirkning. Det er utrolig fremskritt fra da vi var ung. For da fantes ikke samer. På Sametinget har jeg og Nordkalottfolket kjempet en kamp for at vi som er resultatet av fornorskningen også skal ha en likeverdig og naturlig plass sammen med med de samiskspråklige samene. Vi har kjempet for likeverdig status for utmarksbrukerne, at kombinasjonsnæringer skal bestå, fjordfiskeren fortsatt skal finnes, og at den samiske kulturen skal blomstre. Den samiske kulturen kommer til å leve i beste velgående med sånne som oss med på laget, uavhengig av språkkompetanse. For, målet vårt er å styrke vår samiske identitet, språket og kulturen vår, og styrke våre samiske næringsformer. Og ja, jeg tror det er nok for å være en god sametingspresident.

Toril Bakken Kåven

Presidentkandidat

Nordkalottfolket på Sametinget