Kjære ungdom, kjære, kjære ungdom. Vår framtid!

Vi trenger dere. Vi trenger deres intellekt, vi trenger deres mot og vi trenger deres arbeidskraft. Og vi trenger at dere blir i kommunen, tar utdannelse, får jobber, forvalter tjenester og etater. Vi trenger at dere lykkes, for det er mange som er glad i dere. Vi er foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, naboer og venner. Ingen vil miste sine og ingen vil at dere skal utsette dere selv eller andre for en ulykke.

Vi trenger at dere respekterer oss. For vi de aller fleste voksne ønsker dere godt.

Det er mye å be om, i disse tider, at dere skal respektere oss voksne. Særlig når voksne mennesker utsetter dere for en offentlig gapestokk.

Jeg har sett flere eksempler av offentlig gapestokk i det siste. Bilder og videoer av ungdom på Facebook og på nettavis. Disse bildene og videoene viser og redegjør for at «dere» gjør noe ulovlig.  Bilder der alltid noen kjenner ungdommen igjen og kan spre ordet, spre det fort, om hvem sin sønn eller datter det måtte være. Enkelt individet får konsekvenser, på flere måter.  Et eksempel på offentlig gapestokk var av en gutt på lettsykkel uten skilt og lys. Misforstå meg rett, jeg synes det er rett og ringe politiet og varsle, kanskje ta nøkkelen om det var en risiko for at det ville stå om liv og helse. Men kjære ungdom, det var ikke rett å legge ut bilde av deg på internett. Krenkende var det. Ingen har rett til å krenke en ung gutt offentlig, selv om han har gjort noe galt. Ingen.

Det er ikke lett å respektere mennesker som utsetter ungdom for krenkelser i all offentlighet. Det er ikke lett for meg som voksen å se på det heller. Derfor skriver jeg til ungdommen, voksne og politikere. Det gjør meg vondt å se at voksne mennesker utsetter ungdom for dette. Det gjør meg vondt å lese om de kategoriene voksne putter dere inn i som; pøbler, ramp, drittunger, med mer.

Jeg vet at dere er så mye mere enn dette.

Det gjør meg også vondt å se at voksne henger ut foreldre og deres barn, når de gitte foreldrene reagerer på den offentlige sjikane. Å lese kommentarfeltet gjør at jeg skammer meg på voksnes vegne. Det er trist å lese voksnes kommentarer, hvor mødre blir rådet til å ta sin sønn til PPT. Det er usaklig og ustilig oppførsel av voksne. Bli bedre enn dem, bli smartere, flinkere og bedre mennesker enn som så.

Et annet eksempel var for noen uker siden. Det var ungdommer som kjørte med moped i Gakori, det var politi tilstede og noe ustilig, mulig ulovlig kjøring. Det som overrasket meg mest var kvinnene som kommenterte dette mens de filmet. Kommentarene var av type; Det er helt sykt, er de rusa eller?

Hvorfor trekker voksne denne konklusjonen? De kjører stygt og ruser seg sannsynligvis, ja vel.. Hva gjør slike uttalelser med ungdommen vår? Hva tenker dere ungdom da? Vi skal ikke putte ungdommen vår i denne båsen, beklager kjære ungdom.

Ikke alle voksne har slike tanker om dere. Husk det! Selvfølgelig finnes det ungdom som ruser seg, og disse skal tas på alvor, men vi voksne skal ikke komme med slike antagelser på Internett.

Så er det noen som løfter beskyldningene oppover, fra individnivå og gruppe nivå til foreldrene. De som henger ut foreldrene til ungdommen. Må vi skylde på foreldrene til ungdommen? Det finnes mange supre foreldre der ute som gjør en kjempe bra jobb. Mine gjorde også det, en super jobb, men de visste ikke om mine overtramp i forhold til lovverk som barn, ungdom eller ung voksen. Heldigvis for meg og heldigvis for dem. De gjorde en kjempegod jobb, som så mange andre, men det garanterer ikke at ikke barna ikke kan havne på gal side av loven. Mange av oss voksne har pissa på offentlig sted, kjørt for fort, havnet i slåsskamp, drukket før vi var 18 og det som verre er, jeg inkludert. Jeg sier ikke at voksne skal sitte hjemme å tro så godt om sine, men det er ikke alltid foreldrene som kan eller skal klandres. Nei vi må ikke skylde kun på foreldrene. Vi skal være ansvarsfulle voksne, men dette gjelder også de voksne som ikke har moped/mc ungdom.

Så kjære voksne, kjære, kjære voksne

Vær voksen. Ikke krenk ungdom, ikke heng dem ut offentlig, ikke konkluder med at «de» er rusa, ikke kall dem stygge ting. Vær et forbilde. Stopp gjerne en som setter eget eller andres liv i fare, men stans der. Ikke legg dette ut på Facebook. Tenk konsekvens på flere nivåer enn kun det som er straffbart.

For hva skjer når et menneske blir krenket? Det utløser ofte en del følelser. Eksempelvis bitterhet, fortvilelse, avmakt, hat, sinne, frykt, skam, frustrasjon med mer. Når i historien har det vist seg at disse følelsene vært konstruktive å ha inne i seg som 16 – 17 åring? Kan dette føre til forverring for denne ungdommens livssituasjon på flere nivåer? Mulig. Det er som å kaste mynt, kanskje vil det gå bra med ungdommen, kanskje ikke. Er det vits for oss andre voksne å gamble med det? Med enkelt individer?

Skaper de voksne med stygge kommentarer en større avstand mellom ungdom og voksne? Ønsker vi det? De leser det vi skriver, de hører det vi sier og de ser hva vi gjør. En som blir krenket blir ofte en krenker, trenger ikke å bli det, men det skjer.

Er det disse krenkende voksne som har skylda for opposisjonen de tydelig føler på, og som det framkommer i kommentarfeltet? Kanskje det, mulig er det sammensatt e grunner til ukultur bland en gruppe mennesker i samfunnet. Men ikke glem at ungdom i opposisjon har samme menneskerettigheter som alle andre. Menneskeverd og privatliv.

Vil vi ha et samfunn hvor mennesker hevder sin rett til å være sivilt politi uten utdannelse? For så å fremme sin heltemot på Facebook. Hva handler dette behovet om? «Likes» på innlegget, oppmerksomhet rundt egne person, som modig, moralens vokter og den som gjør det rette? Integritet bør handle om å gjøre det rette når ingen ser deg, men det virker som om flere voksne har behov for å bli sett. Vil vi ha diskusjoner om hvem som har rett på internett? Hvorfor har vi behov for å ha rett? Kanskje disse behovene ikke er så langt unna ungdommens behov?

Jeg har et behov for å nå ungdommen og se dem som individ og gruppe, men også som et produkt av samfunnet. Så la oss løfte denne saken opp et nivå.

Kjære politikere!

Så la oss voksne se ungdommen, hva trenger de? Lag en debatt om det, på samfunnsnivå.

Er dette et resultat av 5-6 åringer på skolen? For jeg har hørt at et «gutteproblem» har blitt et begrep blant politikerne. La oss se på samfunnet vårt.

Island gjorde det, med suksess. Vi kan se på det som fungerer sammen, politikere og foreldre.

Hva skjedde med garasjen på Ungdommenes Hus, eller trygg i trafikken kurs? Hva gjør kommunen med tilbud for disse ungdommene. La oss se på samfunnets rammer og ikke individet. Individet er et produkt av vårt samfunn, men samfunnet kan også bli produkt av individer, individer som ønsker å hjelpe, av de rette grunnene.

Linda Daniloff,

Sosionom, Mamma, nabo og venn, ungdommens venn.