Verdighet for eldre – i praksis Del II
Siden jeg startet på en historie fra virkeligheten – om hvordan livet kan arte seg når man på sine eldre dager havner i vanskelige helsemessige livssituasjoner, så må jeg nesten fortsette med fortsettelsen.
Min slektning hadde fått beskjed om at hun måtte flytte ut torsdag 20.07. Nå var det slik at en god venninne hadde hjulpet henne med å få tak i en frisør, som skulle komme til sykehjemmet torsdag ettermiddag for å klippe henne. Dette ble lagt frem for dem som bestemte og hun fikk ny utsatt frist til fredag 21.07.
Torsdag ringte jeg helsesjefen i kommunen. Det var en hyggelig person, han hørte på hva jeg hadde å berette, uten å avbryte meg. Dette setter jeg stor pris på. Noen ganger er folk i forvaltningsapparatet så oppsatt på å ”forsvare” ting at de ikke lytter hva som blir sagt.
Denne mannen lovte at han skulle prøve å finne ut av saken jeg la frem for han. Så ble vi enige om hvem som skulle høre fra han etter hvert.
Men så skjedde det noe torsdag kveld. Min slektning ble veldig dårlig og fikk ikke puste. Hun måtte få oksygen hele natten og fikk i samtale med lege vite at de ville holde henne på sykehjemmet over helga. Hun har også fått en ny type medisin.
Hun var puskete hele helgen. I dag (24.07.) kom legen til henne og fortalte at ”de” hadde kommet frem til at hun burde flytte til en omsorgsbolig i kommunesenteret. Dette syns jeg høres bra ut da hun fortalte meg det. I en slik leilighet får beboerne besøk av ansatte flere ganger i døgnet og skulle det være noe som skjer, er det lett å få tak i hjelp. Jeg har lagt frem mitt syn for min slektning.
Det som imidlertid er konklusjonen min så langt, er at det går an å snakke med folk og at i dette tilfellet var det en leder, som møtte meg på en forstandig måte. Jeg vet enda ikke hva som blir enden på visa, ”men ligger og andøver på været, som dæm sier der æ opprinnelig kommer fra” – og avventer hva som videre skjer.
Plan B er allikevel ikke lagt i skuffen enda.
Erna Fjelldahl