Alice Cooper skremmer ingen lengre, men det er få som behersker faget entertainment bedre.

Derfor vil jeg være i Telegrafbukta i kveld, med antydninger til kribling i ølmagen og forventninger om at det gamle fugleskremslet bidrar med fredagsunderholdning på høyere nivå enn gullrekka og den søvndyssende festival-hypen mange gjør seg skyldig i for tiden.

Matlei

Det finnes nemlig åpenbar materialtretthet i diverse musikkfestivaler for tiden. De må støtte seg til drøvtyggende «hasbeens» over middagshøyden, eventuelt allsangpinligheter fra 1990-tallet, hvis manglende motivasjon bare  toppes av en passe matlei festivalgjenger av typen undertegnende.  Jeg kjenner at jeg sliter med å jobbe meg gjennom programmet.

Som vanlig er det imidlertid Buktafestivalen som slenger noen ekstra vitaminer i kosten, og vips så er jeg fanget i garnet til den kreative gjengen i Tromsø. De har alltid noe nytt på gang, i tillegg til skrudde ideer om å hente gamle punkhelter som Union Carbide Productions og Depress nordover. Det er som å finne gull på Stengelsmoen. Akkurat da du trodde de var kjørt på dynga med enveisbillett, får de en omgang med pusseskinnet og blir bedt om å innfinne seg i Paradisbukta.

Fornuftig gjenvinning

Det er selvfølgelig gjenvinning så det holder, men noe sier meg at Alice Cooper på denne festivalen er mer relevant enn Uriah Heep uten en eneste originalmedlem. De vasset for noen år siden inn på kafeen på Oteren, mellom løvbiffer dynket i bernaise. Kule karer selvfølgelig, men sortien er tvilsom for varemerket.

Så hva er annerledes når sjokkrockeren Alice Cooper på 69 år våger seg  ut i midnattssolen med svartsminken på?  Jo, det er et levende stilikon som inntar scenen, en fyr som kan bransjen og har skjønt hva det handler om. Det er en grunn til at man driter i å se en tryllekunstner surre med korttriks i et par timer, men trives når de flytter den kinesiske mur og får oss til å tro at de sager blondinger i all kjedsomhet. Det handler om underholdning, uforfalsket og genuin energi.

Det politiske korrekte for meg ville være å hevde at jeg er der for urgamle klasikere som School's Out og ikke minst I'm Eighteen. Det er selvfølgelig ting som skal nytes, men den mest enkle delen av skallen min higer etter noe skikkelig trash. Da utgivelsen «Trash» kom for snart 30 år siden følte jeg at kameleonen Alice Cooper hadde rappet oppskriften til de populære heavy-fenomenene Def Leppard og Gun'sRoses, spesielt med hitlåten «Poison». Det gikk noen uker før jeg giddet å ta plata inn i varmen – og da kom «Bed of nails» og «Spark in the dark» seilende. Det var sant å si et spark i rævva. Man må skjønne det når folk kan jobben sin.