Altaposten har med tillatelse fra Ørjan Nilsen publisert dette innlegget fra hans blogg.
Til Altaposten sier han at NRKs tv-serie Flukt ga han inspirasjon til å ta kontakt med to av sine egne venner, som er flykninger, for å fortelle deres historie.
– Det er trist å se at mange blir forhåndsdømt, sier han til Altaposten.
Etter at jeg så ferdig flukt, en viktig serie som absolutt alle burde se, satt jeg igjen med mange følelser. Jeg ville gjøre noe. Mange tenker at de har bidratt når de liker en sak om flyktninger på Facebook. Andre gjør mer, og donerer eller melder seg som frivillig på et asylmottak. Hva kunne jeg gjøre? Hvordan kunne jeg hjelpe? Så kom jeg på at jeg faktisk har to venner som var flyktninger: Hadi og Mihretab. De har begge flyktet fra krig og uroligheter i hjemlandene sine, forlatt familien sin og risikert livene sine for å komme seg hit. Hit til trygge Norge.
Hadi kommer fra Afghanistan hvor det lenge har vært krig og uroligheter, men bodde i Iran før han flyktet. Der var det veldig dårlige forhold for Afghanske innvandrere. I slutten av 2011 bestemte han seg for å flykte, og betalte en smugler for å komme seg til Tyrkia. Her måtte han jobbe i en fabrikk for å spare opp penger, slik at han kunne komme seg videre til Hellas. Han flyktet over Middelhavet i en av de mange og livsfarlige flyktningebåtene, fullstappet med folk. Dere vet, de båtene vi ser på tv og tenker at vi er glad det ikke er oss. Han overlevde heldigvis turen, men når han kom til Hellas ble han satt i fengsel i to uker. Han kom seg så videre til en annen øy, hvor han igjen ble satt i 20 dager. Hvorfor? Fordi han prøvde å skjære seg ut av lastebilen han gjemte seg i på et skip. Til slutt klarte han å komme seg til Italia, så videre til Tyskland, Danmark, Sverige og helt til slutt Norge. Flukten hans tok 1 år og tre måneder til sammen.
Mihretab er fra Eritrea i Afrika, et urolig og korrupt land. Når han ble født startet en krig mellom Eritrea og Etiopia, og det var svært vanskelige forhold i landet. Faren ble drept i krigen, og broren havnet i fengsel. Han satt igjen med moren sin og fire søsken som han gjerne ville hjelpe. Når han var 17 år flyktet han til Sudan, hvor han gjemte seg i en måned. Deretter flyktet han gjennom Sahara ørkenen for å komme seg til Libya. Turen tok ni dager, og han hadde ikke mat og nesten ikke drikke. Det føles ganske fjernt for oss som sitter her, stappmett på fredagstaco. Han var noen uker i Libya før han fikk penger for å flykte videre til Italia, også i en stappfull flyktningebåt. Den fikk motorstopp når de var halvveis, men de fikk den fikset og kom seg til Italia. Han var heldig, i forhold til så mange andre som drukner i Middelhavet. Han kom seg videre gjennom Europa og så til Norge. Flukten hans tok 4 måneder.
Når jeg fikk høre historiene deres, så visste jeg egentlig ikke hvordan jeg skulle reagere. For hva sier man egentlig til noen som har opplevd så jævlige ting i livet sitt? Likevel sitter de der og smiler til meg. Hadi og Mihretab er faktisk noen av de varmeste og gladeste menneskene jeg kjenner, og de er alltid hyggelige. De jobber hardt og har alltid ønsket å bli integrert i Norge. De prøver. I sterk kontrast til mange Nordmenn. Hatet er sterkt. Kommentarfeltene på Facebook bugner over av rasistiske utsagn og kommentarer som «Kom dere tilbake der dere kom fra!». Hvordan kan mennesker ønske andre mennesker så mye vondt?
Hadi og Mihretab har heldigvis, takk gud, blitt tatt imot på en ganske god måte. Det finnes gode og bra mennesker også. De har fått praksisopplæring, jobb og norsk oppholdstillatelse. De har møtt mennesker med åpne armer men også flere som er skeptiske. Mange flyktninger sliter med å få seg leilighet og jobb, fordi folk ikke stoler på dem. Mange ender opp på NAV og gir uvitende nordmenn enda en grunn til å hate. Vi burde jo ikke bruke skattepengene våre til å hjelpe mennesker i nød.
Jeg er glad jeg har fått bli kjent med dem, at jeg fikk høre historiene deres og at jeg får henge med så gode mennesker. Det kan faktisk være så enkelt, man kan ikke stoppe kriger eller hjelpe alle flyktningene. Men man kan være åpen, hyggelig og ta imot de som kommer til Norge på en god måte. Det er bare å ta kontakt, la den nye ungen på skolen være med å leke, være et medmenneske. For oss betyr det så lite, for dem kan det bety alt. For det de har opplevd i sitt liv er jævligere enn noen av oss kan forestille oss.
Og her sitter vi i verdens tryggeste land og klager over de små problemene vi har. Det gjør jeg også. Men jeg skal slutte å ligge i senga og synes synd på meg selv, for det er virkelig ikke synd på meg. Det er synd på de flyktningene som dør på vei over Middelhavet for å forsøke få et bedre liv. De er det synd på, ikke meg - og de fortjener bedre.