Jeg har ikke mandat til å blåse til omkamp. Både Bispemøtet og Kirkemøtet har sagt sitt. Men veien går videre for oss alle, og på den veien må vi både forholde oss og oppføre oss. I den sakens anledning kom Henry Baardsen med en meningsyt ring den 27. februar.

Jeg har lest både Henry Baardsens innlegg og altaprestenes svar. Fra mitt ståsted som normalt engasjert kirkemedlem og Normisjonsmedlem, oppleves Baardsens indirekte oppfordring til prestene som relevant og fornuftig. Jeg oppfatter at prestene unnlater å svare på den oppfordringen, og at de i stedet delvis tåkelegger samarbeidsveien videre. Det hadde jeg ikke ventet.

Baardsens indirekte oppfordring er at prestene i Alta burde flagge sine egne syn på likekjønnet vigsel, og at dette ville virke positivt for det lokale samarbeidet med lokale kristne aktører. Jeg står selv for det tradisjonelle synet, og kan også vanskelig tenke meg at et videre samarbeid er mulig, uten kjennskap og åpenhet om teologiske ståsteder. Jeg tror åpenhet er nødvendig, fordi den vil skape ro for mange både innenfor og utenfor kirken.. Det er mange berørte i denne saken!

Det er generelt vanskelig å vite hvilket presisjonsnivå lesebriller og følsomhet skal være innstilt på for ikke å lese for mye mellom linjene i det prestene skriver. Selv med det forbeholdet, sliter jeg med å se konturer av et samarbeidspreget fremtidslandskap. Det er ikke så vanskelig å oppfatte at prestene avviser Baardsens oppfordring. Mye vanskeligere er det å lese prestenes beskrivelse av sitt felles ståsted uten samtidig å høre ekko fra begrunnelsen for flertallssynet. Det er nesten som å bli satt på sidelinjen med lua i handa når flertallssynet haster forbi med fasiten. Så,- hvor er de tilsvarende ordene som positivt skulle beskrive mindretallsynet. Jeg finner dem knapt, og jeg savner dem. Det burde da være noen av prestene som kunne ha sørget for at de også kom med i prestenes svar.

Som nevnt over, hører jeg altså mange av de verdiene som Åpen folkekirke mener gir bibelsk grunnlag for å snakke om ekteskap for likekjønnede par; grunnleggende menneskelig behov for samliv, rom for kjærlighet mellom mennesker, respekt, tillit, likeverd og likestilling. Jeg hører ekkoet av disse verdiene i prestenes svar, og det er bra, for de skal gjelde oss alle. Som kirke og samfunn har vi nok historisk en del å svare for , også i behandlingen av de homofile.

Prestene i Alta sier det på sin måte; «vi må aldri glemme at dette handler om enkeltmenneskers liv, vi skal trå varsomt i respekt for mennesker og deres liv og deres tro, som prester lytter vi til ordet og til menneskers livserfaringer, Bibelen har sterke ord om det å dømme andre. Men den samme Bibelen er full av ord om å elske hverandre, strekke seg langt, bære over med hverandre, om menneskers tro og menneskers tvil».

Hvor er de positive ordene som kunne identifisere det tradisjonelle synet som en del av den helheten som finnes i prestegruppen? Ord som at menneskelig omsorg, tilgivelse  og varme er viktige uansett syn. Ord om at det er en helt annen sak at kirken  nå begynner å velsigne det som Gud ikke velsigner. Ord om at det er mange som ikke ønsker at menneskers livserfaringer skal overstyre det som oppfattes som Bibelens klare budskap. Mange i Alta opplever den nye måten å lese Bibelen på som et kvantesprang med en påfølgende tsunami . Da bør prestene i Alta forstå alvoret i denne situasjonen mer enn jeg erfarer at de gjør. Og de bør egentlig også forstå vårt behov for å vite hvordan de selv leser Bibelen konkret i denne saken!

Usikkerheten avtar heller ikke når prestene bruker formuleringer som  «Jesus som vår frelser og frigjører». Frigjøres til hva? Frigjøres fra hva? Frigjøringsteologi? Hadde det ikke vært for liberale ytringer i tiden, – om at Jesus i påsken bare hang på korset pga idealet han selv trodde på og ikke for å sone verdens synder, – så hadde jeg kanskje ikke hengt meg opp i frigjøringsbegrepet, – og jeg hadde i alle fall, uten å blunke, sagt både ja og amen til prestenes flotte avslutning «å samles om kjernen i den kristne tro: Jesus Kristus og han korsfestet».

Det er kanskje nå vi ser, at bakenfor ulike syn på kirkelig vigsel av likekjønnede, ligger egentlig ulike syn på Bibelen som autoritet og grunnstein. Den konkrete og aktuelle saken gjør likevel at både kirken og de kristne organisasjoner spør seg hvordan man går videre når et «nytt» bibelsyn gjør inntog. Å mene at livserfaringer og levd liv skal være overordnet Bibelens ord, er vel forholdsvis nytt? Synene er uforenlige, men hvor går veien?

Helge Ludvigsen