– Vi kunne jo bygge en mur rundt hovedstaden og se hvilken side som først ville få kloremerker

– Det går en rød tråd fra rovdyrforvaltninga via alle administrative omveltninger til Langtidsplanen for Forsvaret: «Til helvete med distrikts-Norge!»

VERDISKAPING: Er det pengeflytterne eller arbeidsfolket som genererer de egentlige verdiene, spør Per Gunnar Stensvaag.Foto: Vegard Wivestad Grøtt - NTB scanpix / Tom Skoglund / Morten Hvaal, NTB

Meninger

Et gammelt politisk slagord verserer i lett omskrevet form i dagens samfunnskamp: "By og land, mann mot mann", men skillelinja er nok mer ideologisk enn geografisk. Den ene sida ser verdien i at det bor folk i skogstraktene mot svenskegrensa, på Utsira, i dalstrøka innafor, på Leka, i indre Troms og på Andøya, steder der de håper å kunne bibeholde stedegen kultur, videreutvikle sine lokalsamfunn og utnytte ressursene på en bærekraftig måte. Pådriverne for en lang rekke strukturelle reformer og andre politiske grep, alt med sentralisering som fellesnevner, kan umulig se en slik verdi. Enten det gjelder fiskebåter eller gårdsbruk, fylker eller kommuner, må det være stort, skal det være bra. Det går en rød tråd fra rovdyrforvaltninga via alle administrative omveltninger til Langtidsplanen for Forsvaret: "Til helvete med distrikts-Norge!"

Konsulentene har gode tider med ei regjering som får produsert utredninger på løpende bånd. De minner mistenkelig om bestillingsverk som skal støtte oppunder slutninger som er dratt på forhånd. Mest kjent er Vabo-utvalgets rapport med tittelen "Kriterier for god kommunestruktur". I og med at medlemmene av det såkalte ekspertutvalget var håndplukket av regjeringa selv, er det ikke til å undres over at konklusjonen var i tråd med en visjon om størst og færrest mulig kommuner. Når så denne rapporten har lagt premissene for de utallige lokale utredningene, er det like lite merkelig at også disse ofte taler urbanistenes og gigantomaniens språk.

Da regjeringa utnevnte Jørn Ratsø, sentraliseringsfilosofiens yppersteprest, som leder for Produktivitetskommisjonen, må de også ha visst hvilket svar de ville få. Det er nesten så folk fra grisgrendte strøk bør advares mot lesning av den rapporten. Man kan bli skyggeredd av mindre. Ikke overraskende er nemlig hovedkonklusjonen grovt sett at primærnæringer og distrikter er rene utgiftsposter. Det er byene som er produktive med all sin eiendomsspekulasjon, hårklipp av hverandre og ikke minst gjennom offentlige institusjoner og hovedkontorene til bedrifter som utnytter ressurser ofte lokalisert langt fra de samme "produktive" sentra.

Mens slagordet for den ene sida er "Ta hele landet i bruk", spør den andre hvorfor i all verden vi skal gjøre det? Av dem som tydeligst og uten blygsel har uttrykt sistnevnte syn, er Høyres Erling Warloe. Han mener det er på høy tid å avlive distriktspolitikken og reagerer på at "folk på de ytterste utposter forlanger samme priser på strøm, samferdsel, bensin og matvarer som i tettbygde strøk til tross for at kostnadene til framføring og distribusjon er mye høyere".

Kona er fra yttersida av Senja. På vei dit møter vi alltid trailere. Ut fra Warloes resonnement skulle man tro at disse har vært i Spikersuppa og hentet fisk slik at folk nordpå ikke skal sulte i hjel. Likeledes må rørgatene ved Osteren og Bergsfjorden på øya bare være til pynt. Lyset i taklampa drives av springvannet på Rådhusplassen. Mange byfolk gremmes over hvordan de subsidierer disse håpløse utkantene. Slike holdninger florerer på den sida. Sentraliseringsmotstander Ove Mellingen, redaktør i Telemarksavisa, skrev det rett ut med fete typer: "Regjeringa vil rett og slett avfolke utkanten". Mens sentralmakta gjør så godt de kan for å få til det, kunne vi jo bygge en mur rundt hovedstaden og se hvilken side som først ville få kloremerker.

Ulmingen i folket er tiltagende etter hvert som et bredt spekter av politiske vedtak rammer på forskjellig vis over hele landet. La meg begynne med egne hjemtrakter, Trysil: Der det før gikk husdyr på beite, er det nå ulven som råder. På tunet der ungene lekte eller jakthunden sprang i løypestreng, lusker gråbein rundt hushjørnet. Det hele toppet seg før jul med miljøministerens famøse stopp av jakta som skulle bringe stammen ned til bestandsmålet. Samme dag var det kommunestyremøte, og et enstemmig og tverrpolitisk kollegium, Høyre of FrP inkludert, krevde statsrådens avgang. Fra hele innlandet reiste folk i lange busskortesjer til hovedstaden for å protestere mot at hjembygdene er i ferd med å bli rene ulvereservat.

Per Gunnar Stensvaag.Foto: Privat

Under den blå-blå reformpsykosen er det som om landet vårt snus på hodet, ristes kraftig mens kommuner, fylker, politikamre, lensmannskontor, lokalsykehus, tinghus, høyskoler, NAV- og skattekontor, militær- og heimevernsavdelinger, flystasjoner osv. mer eller mindre forgjeves prøver å klamre seg fast. Dertil kommer alt det sekundære som må henge med i svingene når strukturer endres, alt fra telefonkataloger, matrikkelinndeling og registrering av fiskebåter via stort og smått innen offentlig, privat og frivillig virksomhet til mandatfordeling på Stortinget. Det hele er et politisk, sosialt og økonomisk svært kostbart eksperiment. Opprøret vil bare forsterke seg etter hvert som lokalbefolkningen får merke virkningen av raseringspolitikken. Om f.eks. bare kommunehuset stenger, faller én pillar i samfunnet og flere følger så i en dominoeffekt. Butikken, skolen, sykehjemmet stenges samtidig som eiendomsprisene stuper og fagfolk forsvinner.

Om jeg ikke har noe greie på politikk, tør jeg påberope meg en viss innsikt i flyging etter en drøy mannsalder i yrket. I luftfartssamfunnet har jeg ennå tilgode å møte en eneste kjeft som klarer å finne et bedre egnet sted enn Andøya som base for maritim overvåkning. Denne juvelen ute i havet ligger der med alle fasiliteter og infrastruktur på plass. For å legitimere flytting og oppbygging av alt dette en annen plass, presenteres i kjent stil vurderinger og regnestykker som ikke henger på greip. Like uforståelig er idéen om å flytte 339-skvadronen fra Bardufoss, verdens beste militære klasserom, til Rygge. Til og med Forsvaret skal Gud hjelpe meg sentraliseres.

Antallet mennesker som føler seg tråkket på og marginalisert øker for hver ny reform, ulvekrumspring eller nedleggingsvedtak. De som ikke ser det, kan få seg en overraskelse dersom valget til høsten fullt ut avspeiler distriktsopprøret.

Per Gunnar Stensvaag

Sentraliseringsmotstander