Jarl Hellesvik og andre medlemmer og meningsfeller av EDL har svart på mitt innlegg i Altaposten 6. februar der jeg skriver at EDL og Hellesvik driver historisk revisjonisme når de hevder at samene ikke er ett folk og at de ikke ble utsatt for fornorskning. Hellesvik hevder innledningsvis i sitt svar i Altaposten 8. februar at EDL ikke har noe syn på samenes historie eller på samisk kultur og at han i sine mange innlegg i avisene bare gjør rede for sitt private syn på samenes historie og kultur. Han mener at jeg ikke klarer å skille hans uttalelser som leder av EDL og som rådgiver for EDL fra uttalelsene han gjør som privatperson.

Jeg vil derfor utdype min påstand om at det ikke bare er Hellesvik som driver historisk revisjonisme, men også EDL. Om vi ser bort fra Hellesviks mange avisinnlegg som belegg for påstanden om at EDL driver revisjonistisk historieskriving og heller bruker EDLs egne hjemmesider, hva finner vi da? Den rådende fortellingen på EDLs hjemmesider er at samisk historie og fornorskningen er noe som brukes, eller snarere misbrukes, av den «samiske eliten» for å få makt og innflytelse. Ifølge EDL villeder den «samiske eliten» folket/grasrota når de uberettiget klager på behandlingen samer har fått opp gjennom historien.

For å belegge mitt generelle inntrykk av historiesynet på EDLs hjemmesider vil jeg trekke fram noen få eksempler. Først om fornorskning. I historiefaglig sammenheng betegner begrepet fornorskning den offisielle minoritetspolitikken som den norske stat førte overfor samene og kvenene og som gikk ut på at samene skulle legge fra seg sitt språk og sin kultur og assimileres til «gode nordmenn». Denne politikken ble introdusert i andre halvdel av 1800-tallet og ble gradvis avviklet utover i etterkrigstiden. I artikkelen Samepolitiske utfordringer på EDLs hjemmesider står det: «Til stadighet hører vi at samene i Norge har vært utsatt for overgrep. […] Integrasjon (fornorskning) er det eksempel det oftest vises til». EDL hevder altså at fornorskningen bare dreide seg om integrasjon. Integrasjon betyr i at minoriteten har rett og mulighet til å bevare eget språk og egen kultur, mens de får rettigheter som majoritetsbefolkningen. Artikkelen oppsummeres med: «Vi mener det er urimelig å karakterisere datidens utilstrekkelighet på morsmålets grunn som urett eller si overgrep. Ut fra levekårene i Norden i eldre tid, er det vår oppfatning at den urett som det vises til i like stor grad har vært utøvet overfor den ikke-samiske allmue. Det er forståelig at samer som andre små etniske grupper, føler sitt kulturelle særpreg truet i møtet med et storsamfunn.»

Altså var ikke samene utsatt for noen bevisst fornorskningsstrategi fra staten, samene bare følte sitt kulturelle særpreg truet. Et annet eksempel som ytterligere underbygger min påstand om at EDL benekter fornorskningen er når de setter begrepet i hermetegn. I artikkelen Mer historie fra Varsi skriver EDL om «fornorskning» og ikke om fornorskning. Hermetegn brukes vanligvis for å avskrive et begreps faktiske innhold: i artikkelen heter det at «fornorskning» var en opplevd urett som den samiske eliten bruker for å få makt, anseelse og innflytelse. Altså ikke en urett, men en opplevd urett. En rimelig tolkning av disse to eksemplene er at EDL avskriver at det faktisk har funnet sted noen fornorskning. Historien om overgrep er noe den samiske makteliten seinere har funnet på for politisk vinning.

Så om samene som folk: Jarl Hellesvik har skrevet artikkelen Ett eller to folk? om kongens tale ved åpningen av Sametinget i 1997. Den ligger også på EDLs hjemmesider. For å rydde unna all tvil om hvorvidt Hellesvik skriver artikkelen som privatperson eller som leder av EDL har Hellesvik skrevet under artikkelen som leder i EDL. Her skriver Hellesvik: «’Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk - nordmenn og samer’, sa kongen da han åpnet Sametinget i 1997. Denne uttalelsen er, om og om igjen, blitt brukt som et politisk slagvåpen av Sametinget og dets støttespillere i dets kamp for stadig nye samepolitiske privilegier. Uttalelsen til Kongen er blitt framstilt som om den har en konstitusjonell kraft. Organisasjonen Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) har alltid bestridt denne framstillingen.» EDL bestrider altså at samene i konstitusjonell betydning er ett folk fordi kongens tale, ifølge Hellesvik, angivelig ikke er skrevet ned av kongen selv, men ble ført i pennen av «sameministeren». Og ikke nok med det legger Hellesvik til: «Jeg er blitt fortalt at den som overtalte ‘sameministeren’ til å skrive dette inn i talen til Kongen, var den samepolitiske aktivisten Steinar Pedersen». Altså er ikke samene et folk i konstitusjonell betydning, ifølge lederen i EDL, fordi det angivelig er en samepolitisk aktivist som har fått kongen til å si dette i sin tale. Steinar Pedersen er for øvrig faghistoriker med samiske rettighetsforhold som forskingsområde.

I et annet innlegg på EDLs hjemmesider: Samer som «urfolk og «folk» inn i grunnloven vår? bekreftes denne avskrivingen av samene som ett folk. Her hevder EDL at det ikke finnes dokumentasjon på at samene kan anses som et folk: «Det blir ikke vist til noen faglig utredning som underbygger og konkluderer med dette (at samene er et folk etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter). Påstanden må derfor ansees som udokumentert.»

Ut fra dette er det etter mitt syn en rimelig tolkning at EDL både avskriver at samene er ett folk og at samene har blitt fornorsket. Dette sammenfaller med Hellesviks uttrykte syn i mange avisinnlegg. EDLs forståelse er i stedet at fornorskningen av samene som folk er en konstruksjon skapt av den samiske eliten for å oppnå politiske privilegier.

Hvordan har EDL (og Hellesvik) kommet fram til denne historieforståelsen? Hellesvik lister i sitt svar til meg 8. februar opp en rekke bøker om samisk historie, kultur og politikk av faghistorikere og samfunnsvitere som jeg bør lese. Leser jeg disse vil jeg forstå at samene ikke er et folk som ble utsatt for fornorskning. Jeg har lest dem alle unntatt Dahls bok fra 1957. Hellesviks lesing av disse bøkene forundrer meg derfor, for ingen av disse bøkene bygger opp under Hellesviks syn. Tvert om. Einar Niemi og Erik Oddvar Eriksen og Per Selle m. fl. dokumenterer at fornorskingen av samene var offisiell norsk politikk og at det er et solid historisk grunnlag for at samene i dag har status som urfolk. Det er selvsagt historiefaglig uenighet og ulike syn på fornorskningens årsaker, innhold og virkninger og på samenes opprinnelse og historie i Norge, men den utvetydige forståelsen blant faghistorikere er altså at samene er et folk, at de ble behandlet som et folk og at de ble utsatt for statlig fornorskning. Dette belegges ytterligere av Ketil Zachariassen (2012), Eivind Bråstad Jensen (2005, 2015), Bjørnar Olsen og Lars Ivar Hansen (2004), Einar Eythorsson (2008), Harald Eidheim (1999) og Odd Mathis Hætta (2002) blant flere.

Hvorfor kommer så Hellesvik og EDL til helt andre konklusjoner enn fagfolkene? For det første gjør de det ved måten de leser historien på og hvem de velger å høre på. Historiske revisjonister og de som tror på revisjonistene bygger opp sin argumentasjon på to måter. For det første ved å være svært selektiv i måten de bruker kilder på og i måte de framstiller historien på. De bruker bare de kildene som underbygger egen påstand, tilpasser de kildene som kan tilpasses og avskriver eller fortier alt som ikke passer. Dette bryter mot all etablert måte å drive historisk forskning på. Dette er den eneste måten Hellesvik og EDL kan bruke Niemi og Eriksen eller Selle m. fl. på for å finne støtte for sitt syn. De trekker ut løsrevne sitater og deler og ignorerer konteksten de er skrevet i og forfatternes konklusjoner. EDL fester også sin lit til enkeltstående skribenter som står utenfor den «faghistoriske eliten» – en elite som særlig jobber ved UiT Norges arktiske universitet – hvis en skal tro EDLs hjemmesider. Disse enkeltstående skribentene – som Hellesvik selv, Trond Gabrielsen og Karsten Adriansen - står utenfor den korrumperte akademiske eliten og kan således fortelle oss historien slik «den egentlig var» uten å måtte ta hensyn til politiske føringer fra Sametinget og Stortinget, begrensende institusjonelle rammer gitt av UiT og andre universitetet eller trusselen om økonomiske sanksjoner i form av mindre forskningsmidler hvis en ikke skriver politisk korrekt historie.

Revisjonister har videre svært begrenset forståelse for historiefaglige teorier og begrepet – i EDLs tilfelle gjelder dette blant annet begreper som urfolk, folk, fornorskning. Innenfor historiefaget er dette sammensatte begreper uten entydige og endelige definisjoner. Begrepene er kontekstuelle og flersidige. Dette kan være vanskelig å forholde seg til for den som ønsker entydige svart/hvit-svar. For en som ønsker en entydig framstilling av en historisk prosess kan slike mangetydige begreper framstilles som at «den akademiske eliten» prøver å unngå sannheten om historiske «fakta» - de tåkelegger, eller så kan revisjonistene plukke deler av begrepets betydning til sin inntekt. Det kan for eksempel nevnes at begrepet urfolk ikke bare handler om hvem som kom først til et område slik EDL framstiller det som på sine hjemmesider. Ifølge ILO-konvensjonens artikkel 1, punkt b er urfolk «de som nedstammer fra de folk som bebodde» området «da erobring eller kolonisering fant sted eller da nåværende statsgrenser ble fastlagt.» I tillegg inneholder urfolksbegrepet forhold knyttet til makt mellom minoritet og stat og om tilknytning til blant annet tradisjoner og geografi. Altså har begrepet urfolk flere dimensjoner knyttet til historie, politikk og kultur. Videre er metodene som revisjonistene bruker selektive og kan kort oppsummeres slik: Bruk det som passer, forti eller forkast resten.

Oppsummert kan en si at EDL snur forholdet mellom politikk og historie på hodet. Mens norsk rettighetspolitikk overfor den samiske befolkningen i stor grad bygger på historisk kunnskapsproduksjon, snur EDL dette på hodet og bygger sin historiefortelling på sitt politiske ideologiske ståsted: Samene bør ikke ha egne rettigheter knyttet til land og vann, altså må en vise at de ikke har en historie som legitimerer slike rettigheter.

For det andre kommer de fram til sin særegne historietolkning ved er å diskreditere motargumentenes budbringer – altså å ta mannen istedenfor ballen. I min kronikk om historisk revisjonisme og EDL har flere av EDLs medlemmer og meningsfeller avskrevet mine betraktninger, noe som selvsagt er helt legitimt. Men de kunne gjerne gjort det ved å møte mine argumenter. Flere av Hellesviks meningsfeller, blant annet Per Tore Bech Nygård, styremedlem i EDL og sentral venstrepolitiker i Alta, og Ole Martin Rønning, lokalpolitiker for Høyre i Hammerfest, avskriver mitt innlegg av to grunner: For det første fordi jeg bare «er såkalt historiker», eller som Nygård skriver i kommentarfeltet er jeg bare en som «kaller seg historiker» og som ifølge Rønning (i samme kommentarfelt) attpåtil har skrevet en helt irrelevant PhD-avhandling. For det andre avfeier de argumentasjonen min ved å hevde at det er jeg som driver historieforfalskning. Forfalskningen jeg bedriver er at jeg, som en del av den «faghistoriske eliten», hevder det som er etablert historisk kunnskap – at samene er et folk og et urfolk og at de ble fornorsket. Denne forfalskningen driver faghistorikerne fordi vi er redde for egne posisjoner ved universitetene. EDL avskriver alle fagfolk som de ikke er enige med, for eksempel avskriver de historiker Steinar Pedersen og statsviter Eva Josefsen ved å kalle dem «politisk aktivister».

Det er på denne bakgrunnen at jeg mener at EDL og Jarl Hellesvik driver med sammenfallende historisk revisjonisme. For å legitimere sitt politiske ståsted avskriver EDL hele den etablerte historiefaglige konsensusen om at samene er et folk som har blitt fornorsket som falskneri og som et utslag av en slags konspirasjon mellom den «samiske eliten», den «akademiske eliten» og «sameaktivistene». De serverer isteden egenproduserte alternative fakta om fortida ved å bringe til torgs bruddstykker av andres forskning og ved å servere fordreid og forfalsket historie, samtidig som de avfeier den etablerte historiefaglige kunnskapen fordi den er skrevet av «eliten». Dette er en debatteknikk som har fått veldig vind i seilene den siste tiden og som trolig blir et økende problem i tiden framover, ikke bare i kampen om vår regionale historie men i kampen om historien og om vår forståelse av samtiden generelt.

Helge Chr. Pedersen

Historiker

UiT Norges arktiske universitet, campus Alta