De siste dagene har det blitt satt fokus på mobbing, dessverre fordi Alta-skolene har et stort problem. Det ser ut som mobbingen øker, og i tillegg får man tilbakemeldinger om at de som opplever mobbing, føler de ikke blir tatt på alvor.

Mobbing er ikke kun enkelthendelser. For mange av de som opplever mobbing, følger mobbingen videre i livet både til videregående og for noen attpåtil oppi voksent liv. Konsekvensene er åpenbare for de som blir mobbet, med redusert livskvalitet, utenforskap i det sosiale liv og ikke minst psykologiske problemer. I de verste konsekvensene ender det med selvmord.

Når forslag til nye tiltak blir sablet ned av av kommunestyret og møtt med motstand, virker det svært lite som man tar på alvor mobbeproblematikken. I stedet velger noen politikere å skyve ansvaret over til rektorer og skolesektor, og komme med vanlige floskler som «vi må ha mobbeplaner», «vi må høre hva skolene selv vil ha» og «skolene må finne metoder som funker». Dette er floskler, fordi skolene har ALL MULIGHET til å ta i bruk både metoder og planer, og mange av disse er lovpålagt. Som politikere vil jeg si det så hardt at det er regelrett beslutningsvegring og ansvarsløshet.

Når skolene i utgangspunktet har nødvendige verktøy, men feiler, hva er da galt? Skal rektor gå? Eller hvor mye skal man lesse av arbeid på rektor for å bekjempe dette uten at det går på bekostning av rektors primæroppgaver? Skal vi da ansvarliggjøre rådmann, og be ham gå?

Svaret er enkelt: Vi, kommunestyret, må ta ansvar. Dersom systemet med de verktøy de har, ikke klarer å få bukt med problemet, må vi gi dem andre verktøy, og gi dem verktøyet til å påse at alt blir fulgt.

Derfor mener jeg et mobbeombud er et riktig verktøy i denne prosessen. Holdningsarbeid mot både foreldre og barn, voksne og samfunn er en selvfølge, men den delen er ingen quick fix. Vi må få satt inn tiltak NÅ som påser at rektorer og sektor gjør det de skal!

Et mobbeombud er ingen nyvinning uten stier som er tråkket, selv om Alta Kommune ikke har hatt en slik. En rekke kommuner har mobbeombud, og flere og flere ønsker å få innført denne. Flere kommuner har faktisk også evaluert ordningen, og det viser seg at den kan fungere vel så lenge mobbeombudet får et nødvendig mandat.

Et mobbeombud som har anledning å gå inn i sakene, bistå/megle mellom partene, og som er en førsteinstans til videre oppfølging for den som blir mobbet, vil med selvfølge bidra til at noe skjer. Den som blir mobbet blir hørt, og mobbeombudet kan følge opp saken til den personen, puste rektor i nakken og ikke minst gi verdifulle råd og utvikling av mobbeplanene. Hvis mobbeombudet også får myndighet til å iverksette tiltak ovenfor skolene, i samarbeid med rådmann, vil ombudet da være uvurderlig.

Når 7.5% opplever mobbing, er dette skremmende mye. Undersøkelsene viser også at ca halvparten føler de ikke blir hørt eller er usikker på om de føler de blir hørt når de tar opp saken. Ca 30%, altså 1 av 3 av de som opplever mobbing, holder dette for seg selv uten å fortelle noen voksen. Er det slik vi vil ha det?

Et mobbeombud vil kunne ha ansvar og mulighet som hverken helsesøster, PPT eller utekontakt har mulighet til, men et mobbeombud vil kunne fungere som et bindeledd mellom disse, og gjøre de tingene disse instansene IKKE kan.

Jeg har ennå ikke hørt et eneste fornuftig argument MOT å etablere et mobbeombud, og når mulighetene og de positive effektene er tindrende klarer, da klarer jeg ikke se hvorfor man skal ha motstand mot dette. Er noe politikere redd for at man skal ha en uavhengig nøytral part som ser skolene i kortene? Er man livredd for å ansvarliggjøre skolene?

Jeg kommer til å fortsette fokuset på mobbing, og finner jeg gode ideer, så vil jeg foreslå det. Dersom man skal ha en nullvisjon, så bør man jobbe mot det også. Etter hvert som samfunnet endrer seg, endrer også typer mobbing seg. Mobbing finner nye former, steder og angrepsmåter, ergo må vi som politikere, voksne og medborgere også utvikle våre våpen i kampen mot mobbing.

Claus Jørstad

Alta FrP