Jeg ser i Finnmark Dagblad av 19. jan. at opplæringssjefen uttaler, etter at fylket tapte rettsaken mot en av sine ansatte ved Alta videregående skole, at etterpå klokskap er den beste klokskapen vi har. Jeg regner med, men jeg vet ikke, at hun da mener at de har lært så mye av dette at de for ettertiden ikke vil behandle sine ansatte på en så uverdig måte som det vi nå er blitt gjort offentlig kjent med. Til det må jeg nesten si at den klokskapen har jeg lite tro på når det gjelder Alta videregående skole og Finnmark Fylkeskommune. Så langt tilbake som jeg kjenner til, har de mer enn 40 år lang historie med denne type personalpolitikk. Det ser ut for at klokskapen og lærdommen i denne tiden, kan ha hatt trange kår både ved Alta videregående skole og Finnmark fylkeskommune.

Min families erfaring med denne skolens personalbehandling begynte allerede i 1979, året etter at vi flytta til Alta. Mannen min, Thorvald, hadde fått en lærerstilling ved Alta videregående skole, yrkesfaglig studieretning. Han ble etter et år valgt til leder av lærerrådet, men kviet seg for oppgaven fordi han er dyslektiker og dermed trenger mye tid til lese – skrivearbeid. Et sånt verv var ikke gunstig for ham og han snakket derfor med rektor om dette. Rektor lovte at han skulle få den hjelpa han trengte så det skulle nok gå bra. Det skulle vise seg at det ikke var rektors oppmuntring, men en dyktig og forståelsesfull sekretær som var med og bidro til at møtene ble avviklet på en grei måte. Kort tid etter at han ble valgt til leder av lærerrådet oppsto det en ubehagelig situasjon i et lærerrådsmøte. En nytilsatt ung lærer ble satt på plass på en uverdig måte av en inspektør. Det reagerte Thorvald på og mente at han burde si noe. ”Jeg tror lærerrådet krever at jeg sier noe til det som nå hendte. Lærerrådet er ikke tjent med at vi tar hverandre så hardt at de personene det gjelder blir taus for ettertiden.”

Etter møtet ble han innkalt til rektors kontor for å stå til rette for sine uttalelser. Rektor og to inspektører var til stede. Anklagen gikk ut på at de oppfattet det han hadde sagt som ubegrunnet irettesettelse av en inspektør. At lærerrådets leder kunne si noe slikt til en inspektør oppfattet de som meningsløs adferd. Det hadde de aldri opplevd før. Thorvald fortalte meg at det var en uventa og skremmende opplevelse.

Det ble starten på en langvarig forfølgelses / mobbehistorie. At Thorvald hadde fortalt at han var dyslektiker ble gjort om til en sykdom, hvilken sykdom ble det ikke sagt noe om, men begrepet ble brukt ved flere anledninger, og også som rykter. Også personalmappa hans ble brukt som et maktmiddel i sitasjoner der det var tjenlig. Mappa hans innholdt noe ingen andre enn rektor visste om, noe skambelagt.

Det ble ikke noe bedre ettersom årene gikk, oppfinnsomheten var stor. Det var alltid noe som kunne bidra til å sette han ut av spill. Tilslutt lyktes de med å få han vekk, etter 9 år. Da var han så nedslitt at han ble sykemeldt og ble frarådet av legen å gå tilbake til jobben sin. Heldigvis fikk jeg ordnet med en klok og innsiktsfull lege til ham, ellers vet jeg ikke hvordan dette hadde endt. Denne legen viste aldri tvil om det Thorvald søkte hjelp for.

Det ble veldig vanskelig for Thorvald, på denne måten, å måtte forlate en jobb som han var veldig glad i og gjerne ville være med på å utvikle videre.  Og det var nettopp et prosjekt om utvikling i skolene i Finnmark som gjorde at begeret ble fullt. Skolen skulle være med på et   prosjektlederkurs  med vekt på utdanning og kompetanseheving i skole og arbeidsliv, i regi av Finnmark fylke. Thorvald ble oppfordret, av en inspektør, til å delta på kurset, men forsikret seg først om at han ikke tok plassen fra noen andre. Han påtok seg prosjektlederansvaret for hans avdeling og var den eneste derfra som ble med på kurset i Lakselv. Det var flere kurssamlinger. På siste kurs utformet han prosjektsøknaden og fikk positiv tilbakemelding fra den ansvarlige kursleder og fra veileder ved universitetet i Tromsø. Allerede før han var tilbake fra Lakselv, hadde rektor fjernet en viktig forutsetning for at han skulle kunne påta seg  ansvaret for prosjektet. Kollegiet visste om dette, men sa ikke noe til ham. Da en uke var gått fant han selv ut hva som hadde skjedd. Da var begeret fullt. Når hans nærmeste kolleger hadde holdt disse opplysningene tilbake, kjente han at han ikke kunne ha tiltro til dem heller. Da han gikk fra jobb denne dagen sa han til en kollega at: ” dersom noen spør etter meg så vær så snill å si at jeg er blitt mobbet fra jobben min.”

Jeg ser i Finnmark Dagblad av 26. januar at fylkesrådmannen varsler gjennomgang av arbeidsmiljø og ledelse. Da håper jeg at det blir et bedre resultat denne gang enn det som har vært tidligere. Målet må være å ta personalpolitikken i bruk og ikke la resultatet av undersøkelsen bli gjemt i en skuff eller i ringpermer.

I 1989 gjennomførte Alta felles Bedriftshelsetjeneste sammen med tillitsvalgte ved skolen en arbeidsmiljøundersøkelse med oppfølging i 1990 ( da var Thorvald i Tromsø) Sitat fra rapporten: ” Etter å ha kartlagt forholdene finner vi følgende problem  en må forsøke å løse: Psykososiale forhold som går på informasjon, behandling av annerledestenkende, mottakelse og innlemming av nytilsatte, lav trivsel og tilhørighet av de intervjuede, konflikter grupper i mellom, som skoler ellers er tiden og oppmerksomheten rettet mot det å administrere og mindre mot det å utøve ledelsesfunksjoner”

Rapporten fra 1990 bygger på samtale med 71 personer. Den konkluderer med at det ikke er særlige endringer i oppfatningen av arbeidsmiljøet fra 1989.

Høsten 1988 begynte Thorvald ved Universitetet i Tromsø der han 4 år senere tok hovedfag i pedagogikk/ skoleforskning. Der hadde han noen fine år. Temaet på hovedfagsoppgaven var ”Mobbing som arbeidsmiljøproblem i skolen. En prosessanalyse”

Mens han var i Tromsø, hadde det vært bytte av rektor ved Alta videregående skole. Vi håpet at det nå ble bedre der, og at han kunne komme tilbake igjen. Etter samtale med den nye rektoren, en ny nytilsatt inspektør samt et par andre, forsto vi at det ikke lå til rette for gjeninntreden.. Jfr. Finnmark Dagblad av 26.januar angående Bruer og tilbakekomst til sin stilling. Det trenger ikke å bli så lett.

Thorvald søkte om permisjon fra Alta videregående skole for å prøve seg i en annen jobb – ved Høgskolen i Finnmark. Fylkestillitsvalgt fremla hans sak for fylkesskolestyre i sept. 1993.

I saksfremlegget fra fylkestillitsvalgt kom det også fram at Norsk Faglærerlag  ( der Thorvald er medlem fra 1970) som har fulgt utviklingen ved skolen, oppgir at et tjuetalls lærere over en tjueårsperiode har fått betydelige problemer som kan kobles til personalforvaltningen ved skolen.

Fylkestillitsvalgt argumenterte for at Finnmark fylkeskommune skulle ta ansvar også for de uheldige sider ved den personalpolitikk som er ført og at Thorvald burde få permisjon fra sin stilling.

Men fylkesskolestyret hadde ikke hørt om at det foregikk mobbing ved deres skoler, og noen benektet at noe slikt foregikk ved deres skoler. Å gi permisjon ville være ensbetydende med å gå god for at forholdene ved skolen var slik som de fikk det fremstilt.

Kan vi i dag lære noe av det som skjedde den gang?

Da Thorvald begynte i den nye jobben på Høgskolen i Finnmark (HiF), fornemmet han ganske tidlig noe ubestemmelig, ubehagelig der som han ikke fikk helt tak på hva var. Først etter lang tid fikk vi med sikkerhet vite at HiF hadde overtatt ”mappeinformasjonen” fra Alta videregående skole. Først fikk vi høre dette som rykter, senere bekreftet skriftlig. Alta er et lite sted og ryktene spres fort. Skammen fester seg når forhold ikke blir rettet opp på en verdig måte. Derfor sier Thorvald at han har fått livsvarig straff.

Selv om det har vært skifte av rektorer som kunne ha startet med blanke ark, både ved Alta videregående skole og Høgskolen i Finnmark, er det kanskje ikke så enkelt å gjøre forandringer når kulturen har fått satt seg i veggene. I Bibelen kan vi lese om ” ondskapens åndehær i himmelrommet”. Det er nesten som en må misstenke at deler av denne hæren kan ha fått innpass – både der og kanskje andre steder og.

Det fokuseres stadig på at barn mobber hverandre, og det blir lett et negativt fokus på barna og deres familier.  Det er trygt å forholde seg til barna for da slipper vi fokuset på oss voksne.  Men hvem er læremestrene? Det er alltid vi voksne som må påta oss ansvaret som rollemodeller. Derfor er det nyttig for oss å tenke over hva vi sier og gjør.

Når mobbing blant annet skjer i utdanningsinstitusjonene, blant voksne, lærer elever og studenter også (medlæring) at det er greit å mobbe andre. Hva med opplæringsloven?  Arbeidsmiljøloven? Er vi lovbrytere?

Konsekvensene av mobbing kan være alvorlige og kan gjøre de som blir utsatt syke, både fysisk og psykisk, slik at de aldri mer kommer i jobb igjen. Det går ikke utover bare den som blir utsatt, men hele familien. Vi kjenner vel alle til at den ytterste konsekvens av mobbing er selvmord, og likevel utsettes mennesker for slik behandling, med vitende og vilje, av maktsyke personer. Hva om en person tar sitt eget liv på grunn av mobbing?   Er mobberne medskyldig i dette?

Så kan vi spørre – hva skjer når det store koret de fleste av oss er med i, stilltiende lar mobberen mobbe – enten det er i barnehage, skole eller på arbeidsplassen ?

I 2014 utga Thorvald et temahefte med tittelen: ”En systemisk tilnærming til mobbing,” med undertittel: ”arbeidsmiljøer som mobbende/disiplinerende regimer.” (Davvi Girji, Karasjok) Der beskriver han de mekanismene som er aktive i mobbeprosessene. Han forsøker å gi en beskrivelse av hvordan dette kan skje og konsekvensene på individ, familie og samfunnsnivå, både menneskelig og økonomisk.

Personlig tror jeg at det han beskriver der, kan være et viktig bidrag til å forebygge og stoppe mobbingen, hvis det er det vi ønsker –  eller trenger vi mobbing som et viktig maktmiddel og styringsverktøy når vi føler oss truet?

For noen år siden var jeg på en forelesning med Per Isdal, voldsforsker. Han sa at bruk av vold er noe av det mest vanedannende som finnes. Å bruke vold, ikke bare fysisk, men også psykisk, er en metode som fungerer godt. Å ha makt kan fungere som et rusmiddel.

Kan makta vi eventuelt måtte ha, brukes til noe mer konstruktivt enn å ødelegge våre medmennesker. Tenk hva vi da kunne utrette.

Jeg vil takke Bjørnar Bruer for at han klarte å gjennomføre rettsaken slik at det som foregår bak lukkede dører, kommer fram i offentlighetens lys. Det er mange nok som har opplevd det samme som både vi og Bruer, men forholder seg tause fordi de føler maktesløshet og skam.

Sitat fra Thorvald : ” Mobbingen skaper et stigma, en skamfølelse, og denne skamfølelsen er spesielt vanskelig å bære i forhold til koret (tilskuerne). Koret kan være ledere, kolleger, bedriftshelsetjeneste, HMS tjenesten, fagforeningen osv.,- vi alle.”

Det er farlig å bli overlatt til seg selv, nettopp på grunn av mobbingens konsekvenser. De som har grunn til å føle skam må være de som utsetter andre mennesker for så alvorlige belastninger at de mister sitt menneskeverd. Det er mer enn alvorlig. De som blir utsatt må leve med traumer fra ydmykende hendelser resten av livene sine. Konsekvensene av mobbing kan være like alvorlige som krigstraumer.

Personlig har vi snakka med personer som vi mente var naturlig å snakke med, men har opplevd at det ble satt spørsmålstegn ved det vi fortalte. Derfor fikk forsøk på åpenhet helt motsatt effekt enn det vi hadde behov for. Det blir heller en bekreftelse på det stigmaet som alt er satt og lever sitt eget liv.

Jeg vil også si takk til de 3 Alta politikerne, Bengt Rune Strifeldt, Rut Olsen og Trine Noodt for at de har vært så stødig og bidratt til å få belyst denne saken.

Så var det etterpåklokskapen. Kanskje denne klokskapen endelig kan tas i bruk etter at media og de 3 politikerne har gjort sitt for å bringe personalbehandlinga ved Alta videregående skole og Finnmark fylkeskommune fram i offentlighetens lys.

Vi går bare en gang igjennom denne verden. Hva bruker vi livene og tida våres til?  Hva skal vi tenke på når vi av naturlige grunner må sette ned tempoet vårt ?

Jeg vil slutte med noen ord fra diktet ” Du må ikke sove” av Arnulf Øverland : ” Du må ikke  tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”

Astrid Barbo