Faghistoriker Helge Chr. Pedersen ved UiT i Alta går i Altaposten den 6.2.17 til uberettiget angrep på EDL. Dette fordi at EDL ikke har noen mening om samenes historie eller norsk historie, ei heller om samisk språk og kultur. Dette forhindrer ikke at jeg som privatperson har meninger inne disse temaer og kan gi offentlig uttrykk for dem. Jeg forventer faktisk at en akademiker som er ansatt ved et universitet, er i stand til å skille på slikt.

De opplysninger jeg har fremmet om samenes historie, blant annet innen det temaet som blir omtalt som fornorskning, har jeg faktisk ikke sugd av eget bryst.

La oss ta det stegvis.

1. Jeg har aldri benektet at det har eksistert en offisiell norsk politikk ovenfor samene som gikk under navnet fornorskning.

2. At det var frykten for russisk ekspansjon fram til 1917,(Finland var en del av Russland fram til da.) og senere for den finske fare, som var hoveddrivkrafta bak fornorskningspolitikken ovenfor de finsktalende og de samisktalende er veldokumentert i boka «Den finske fare : sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940» (1981). Den er skrevet av professorene Einar Niemi og Knut Einar Eriksen.  Pedersen burde studere denne boka.

3. I boka «Språkpolitikk og Skolestell i Finnmark, 1814 til 1905» (1957) dokumenterer Helge Dahl at fram til 1860 var hovedlinjen til norske myndigheter at samene skulle lære å lese og skrive på samisk først, deretter på norsk. Han dokumenterer på en grundig og overbevisende måte at norske myndigheter prøvde og prøvde og prøvde å skaffe fram samisktalende lærere, men mislyktes i all, all hovedsak med dette. Dette var hovedårsaken til at de som var motstandere av denne poltikken vant fram. Pedersen burde studere innholdet i denne boka.

Og hva skulle de da annet gjøre enn å lære de samiske barna norsk tale, leseferdigheter og skriving? Skulle de la de forbli analfabeter? Det skulle ha tatt seg ut. (Det ble opplagt gjort en masse dumme ting under den nye politikken. En opplagt dumhet var for eksempel å undervise ikke-norsktalende, samiske og kvenske/finskættede barn på norsk, for eksempel i matematikk.  I slike tilfeller burde de ha startet skolegangen med å lære disse barna å forstå og snakke norsk, før de gikk videre i undervisningen. Dette gjøres i dag ovenfor barna til dagens nye landsmenn.)

4. Fra 1750 og utover vokste antallet «finner» (samisktalende + finsktalende) i Finnmark så sterkt at dette ikke kan tilskrives noe annet enn en betydelig innvandring fra Finland og Tornedalen. Dette dokumenterer professor i samisk J.A. Friis i boka «En sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen»(1871). Pedersen burde studere innholdet i denne boka. I boka «Samer og samepolitikk»(2016) som jeg har skrevet, vier jeg akkurat dette en betydelig oppmerksomhet. Dette var barna til datidens nye landsmenn. Norske myndigheter anså det som sin plikt å befri disse fra analfabetismens svøpe. Var det galt?

5. I boka «Den samiske medborgeren» som er skrevet i felleskap av stipendiat, proffessorene Per Selle, Anne Julie Semb, Kristin Strømsnes og stipendiat Åsta Dyrnes Nord, påpekes det at fornorskningen skjøt fart etter at den offisielle fornorskningspolitikken var blitt avviklet på 1960-tallet. De påpeker at årsaken til dette er at det var da de omfattende, universelle velferdstiltakene ble satt ut i livet i Norge, og at disse tiltakene hadde en meget sterk, integrerende virkning ovenfor den samisktalende befolkningen.  Skulle myndighetene ha latt være å  innbefatte  de samisktalende i disse tiltakene av den grunn? Også denne boka burde Pedersen studere innholdet i.

I tidligere tider var Norge en av de aller fattigste landene i Europa. Det bør en også ha som bakteppe når en vurder disse spørsmålene. Det er dessuten en kjensgjerning at mangelen på samisktalende lærere hele tiden har vært prekær. Slik er det også i dag. (Og det var og er ikke bare samisktalende lærere det har vært og er en mangel på. Også når det gjelder norsktalende lærere så har en vært i en lignende situasjon selv om denne mangelen ikke har vært prekær.)

Det har rett og slett vært (og er det fortsatt) vanskelig å motivere samisktalende ungdommer til å velge læreryrket. Fortsatt sliter myndighetene med å få dette til. Som et eksempel kan jeg nevne at i de siste 10 årene har Universitetet i Tromsø (UiT) uteksaminert 6 personer med mastergrad i samisk språk.  Hvor mange av disse som er gått inn i læreryrket vet jeg ikke. I tillegg har UiT et tilbud i samisk som fremmedspråk i ett av flere masterprogram i lærerutdanningen 5.-10. trinn. Det er imidlertid ingen studenter som har valgt samisk som masterfag i dette programmet.

Kanskje har faghistoriker Helge Chr. Pedersen en forklaring på hvorfor det har vært og er slik?

Jarl Hellesvik