I dag, 6. februar, passer det godt å skrive litt om historisk revisjonisme, eller det å fornekte at faktiske historiske hendelser og prosesser har funnet sted. Den mest kjente revisjonisten der ute er kanskje britiske David Irving som har skrevet flere bøker og gjort karriere på å fornekte Holocaust. Vi har også våre revisjonister i eget fylke. Deres fornektelser er ikke like åpenbare og farlige som Irvings selvsagt, men i prinsippet gjør de det samme - de sprer falske "nyheter" om fortida. Organisasjonen EDL, eller Etnisk og Demokratisk Likeverd, har med sin fremste ideolog Jarl Hellesvik i spissen, drevet en bevisst offentlig kampanje mot de historiske fakta at samene har blitt utsatt for en statlig skapt og styrt fornorskningspolitikk og mot det fakta at samene er et folk. Denne kampanjen kjøres daglig i finnmarksavisene og i sosiale medier. EDL mener at samer i Finnmark i dag forfordeles og forsøker å legitimere dette synet ved å forfalske historien om fornorskningen og ved å sette spørsmålstegn ved om samene er et folk.

Så hva er fakta om fornorskningen? Jo, den norske stat endret en relativt åpen og positiv politikk overfor samene (og kvenene) til en politikk basert på undertrykking og assimilering på midten av 1800-tallet. I iveren etter å løsrive seg fra Sverige og oppnå selvstendighet så staten det som nødvendig med norske lojale borgere over hele landet, særlig i grenseområdene i nord mot Finland og Russland. Dette skapte et nasjonalistisk grunnlag for fornorskningen, som sammen med en porsjon god gammeldags rasisme (sosialdarwinisme) og tradisjonell frykt for Russland (seinere Finland), la grunnlag for at Stortinget vedtok fornorskning som offisiell politikk overfor samer og kvener. Samer og kvener skulle gjøres norske og de skulle kaste vrak på egen bakgrunn, kultur og språk - de skulle avskiltes som eget folk. Dette skulle særlig gjøres i skolen. I 1852 ble Finnefondet innført, dette var et fond som skulle fordele ut et ekstra resultatbasert lønnstillegg til lærerne som var flinke fornorskere. I 1889 fastslo Lov om folkeskolen på landet at «Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog.» Det ble åpnet for at samisk kunne brukes som hjelpespråk der det var helt nødvendig, altså først og fremst i kristendomsundervisningen som jo alle ungene måtte få med seg. Finnmark fikk i 1902 som første fylke i Norge egen skoledirektør – nettopp på grunn av de «problematiske» minoritetsforholdene her oppe. I 1905 ble de første internatskolene reist som kulturelt grensevern mot Finland. Lokal og statlig øvrighet var redde for at kvenene og samene kanskje ikke var helt til å stole på, kanskje var de mer lojale mot Finland? Kvenene snakket jo tross alt finsk, og samisk hørtes jo ganske finsk ut. Fornorskningen fant sted også på andre arenaer: I 1902 ble jordsalgsloven vedtatt som sa at bare norsktalende kunne få kjøpe jord. Dette er fakta uansett hva EDL måtte skrive i avisa. Den statlige fornorskningspolitikken ble avviklet gradvis utover i etterkrigstida.

Er samene et folk? Ja, samene er et folk. Historisk sett er samene et folk. Dette ligger til grunn for at samene også politisk og folkerettslig sett er et folk. Det er ikke en forfalskning, slik EDL vil ha det til, å hevde som kongen gjorde i 1989 at Norge er dannet på territoriet til to folk, nordmenn og samer. All tidlig historieskriving fra og reisevirksomhet i våre trakter beskriver samene som «de andre» - de lever annerledes og utnytter ressursene på andre måter. Alt i år 98 skrev Tacitus i verket sitt Germania om de primitive og ville Fenni eller fenniere. Ottar skriver i sin beretning til kong Arthur av England i år 890 at han samarbeider, handler og skattlegger samene. Så la oss herved slå fast at samene er et folk. Utover det faktum at samene historisk sett er et folk, så er det viktig å poengtere at den norske stat alltid har behandlet samene som et folk – som en minoritet. Altså har staten til enhver tid oppfattet samene som et folk. Ofte har staten sett på samene som et problem, men likevel som et folk.

Man må gjerne være uenige om hvilke politiske rettigheter samene skal ha, om samene som folk bør være fornøyd og klare seg med kulturelle og språklige rettigheter eller om samene også skal ha råderett over de «harde» verdiene som land og vann. Dette er et politisk spørsmål. Problemet er at disse politiske spørsmålene er nært knyttet til de overnevnte historiske spørsmålene: De politiske rettighetene bygger nemlig på de historiske kjensgjerningene om at samene er et folk som har blitt gjort urett mot av den norske stat. Dette gjør historien til en kamparena om samiske rettigheter i dag. Derfor er det viktig at skikkelig historieskriving går i rette med den historiske revisjonismen som de politiske aktivistene i EDL lener seg på og det er viktig at folk der ute bruker sin kritiske sans og reflekterer over hvem som skriver hva og hvorfor de skriver det de gjør.

Med dette vil jeg gratulere alle på samefolkets dag, Lihkku Beivviin!

Helge Chr. Pedersen

Historiker, UiT Norges arktiske universitet, campus Alta