Et språk har to aspekter, det kognitive som har å gjøre med fornuft, tenkning og bevissthet. (jfr. Descartes: Cogito, ergo sum =Jeg tenker, altså er jeg til). Mennesket kan tenke, være dyktig, sakkyndig og ta beslutninger. Det kan kommunisere og ha utadrettet aktivitet.

Det andre aspektet er knyttet til det emosjonelle, følelseslivet («hjertespråket») som først og fremst er innadvendt og som er med og skaper vårt eget selvbilde; identiteten. Mye lyrikk handler om dette, bl.a. Grundtvig dikt Modersmaalet (1837): «Modersmaal er vort Hjertesprog/kun løs er al fremmed Tale/det alene fra Mund og Bog/kan vække et Folk av Dvale.»

Det blåser en sterk vind for «hjertespråket» samisk, og samtidig blåser man i samisk som et faglig og vitenskapelig funksjonelt språk. For NOU-en er det nok med enkle fraser som buorie beaijje og mun lean gánda (I am a boy) og don leat nieida (You are a girl). Eller konstruerte stedsnavn som få eller ingen vet om eller bruker, som f.eks. Plassje (=Røros), Bådåddjo (=Bodø), Lidalátti (=Liland) o.lign. Hvorfor er det blitt slik? Jo, det er en sterk samenasjonalistisk vind som blåser nå. Men alle er ikke enige i dette fordi det styrker ikke fagligheten, bare nasjonalismen og dessuten narrer det folk. En svale (et ukjent stedsnavn) gjør ingen sommer!

Et uvanlig rikt språk

På noen felt er samisk et usedvanlig og rikt språk som med et enkelt ord eller frase kan gi en meget nøyaktig beskrivelse av et naturfenomen eller en gjenstand, mens uttrykk for dagens liv mangler ord og uttrykk.

De forhold som var sentrale i det daglige livet i gamle dager, kan beskrives og betegnes konsist og presist. Det gjelder landskapsformer, som formasjoner på vidda, ved fjordene og ved kysten. Det handler om høyder, dype daler, juv, bratte næringer, flomål og alt som har med naturen å gjøre. Det samme gjelder vær og klima, både himmel og skyer, stjerner, måne og sol. Betegnelser på snøens temperatur, konsistens og andre forhold er særlig godt språklig utviklet. Når det gjelder dyr og fugler, så har selv de minste bein, og små muskelbunter sitt navn. Dyr, særlig rein, men også sjøpattedyr som sel, beskrives presis etter kjønn, alder, farge på pelsen, kondisjon (feit eller mager), lynne og horn (på rein). Disse betegnelser kan lett overføres ikke bare til menneskekroppen, men også til f.eks. fisk.

Arbeidsoperasjoner som temming av rein og andre dyr, og redskaper knyttet til den samiske kulturen, har et meget rikt og presis ordtilfang og ordforråd.

Språkrøkten forsømt

Allerede fra Knud Leems tid på 1700-tallet begynte man å lage ordbøker, og det fortsatte mot 1970-tallet, men så stoppet det delvis opp.

At det skjedde nettopp på 1970-tallet, er et paradoks.  Da kom Nordisk Samisk Institutt (NSI) i 1974, og Nordisk Sameråd oppnevnte et språkråd. Samisk språkråd kom samtidig som den moderne tiden hadde nådd også indre deler av Nordkalotten. Det var behov for nye ord og fraser, men det opptok ikke Samisk språkråd. Det var mest opptatt av nye samiske rettskrivninger og revidering av de gamle, og kanskje studier av gerundier, reksjoner, sammenfall av kasus og andre språkvitenskapelige finesser. Men en rekke språkinteresserte fagfolk samlet gamle samiske ord og vendinger i sine fagbøker innen naturfaglige emner, innen hus, hjem og håndverk, og innen teknologi og andre fagfelt. De er spredt i utgitte bøker og i foreløpige kopi- og stensilutgaver, men er ikke samlet. Så kom Sametinget i 1989. Et nytt samisk språkråd ble etablert under Sametinget. Det er flere som har tatt opp spørsmålet, deriblant jeg som formann i NSR og seinere som lærer ved høgskolen, men det kom ikke svar verken fra Samisk språknemnd (NSI var sekretariat) eller fra Sametinget. Det ser ut til at de betraktet termarbeidet som utenfor deres interessesfære.

Dette betyr at anno 2017 har ikke sentralsamisk felles (eller autoritative) ordbøker der alt dette er samlet. I sentralsamisk (lule-, nord- og enaredialekter) som minst 98 % av alle samisktalende snakker, er termarbeidet forsømt, men man har derimot laget én rettskrivning for hver av disse dialekter!

Kaster vi et sideblikk til Norge og våre nordiske naboland, så har de i mange generasjoner navnekomitéer for mange fagfelt. De første var botanikk (flora og vekster), zoologi (pattedyr, fugler, fiske, reptiler m.v.), entomologi (insekter), og i vår tid termer for det moderne samfunn, bl.a. oljeterminologi. Dette kan umulig ha unngått språkrådets medlemmer og sekretariat. Den nyeste, Norsk ordbok på 12 bind har 330 000 ord. Hvis man satte arbeidet med samisk ordbok i gang, kunne man kanskje klare 1/3; 100 000 ord. Det ville holde lenge. De største samiske ordbøker har hhv. 25 000 (norsk) og 35 000 ord (finsk).

Sjefstolk på Grønlandsministeriet, Jens Poulsen, som jeg kjente og som vi hadde her i Finnmark som foreleser på samiske tolkekurser, fortalte om grønlandsk terminologiarbeid på teknologi og moderne forbrukssamfunn. Selv hadde han oversatt noen av verkene til de franske Nobelprisvinnere i litteratur, Albert Camus og Jean-Paul Sartre, til grønlandsk. Når det gjelder samisk, er vi ikke bare kommet kort, absolutt ingenting er gjort. Skal samisk bli et levedyktig, funksjonelt, fungerende faglig og vitenskapelig språk, så må språkrøkt tas på alvor (men Sametinget har for lenge siden lagt ned språkrådet). Verken Sametinget eller de mest ihuga norske samespråkselskere kan vente at man skal lære seg et språk som ikke er fulgt opp med termarbeid. Noen mener kanskje at det ikke trengs, - det går bra uten. Men hvorfor har da norsk, islandsk, svensk, dansk, færøysk og grønlandsk språkrøkt med navnekomitéer. Trenger ikke også samisk slike term- og navnekomitéer? Hvis vi ikke trenger det, da holder vi oss til hjertespråket! Å aktualisere og drøfte termarbeid er fraværende i samisk forskning og samiske medier. Ordforrådet sakker stadig akterut i forhold til andre språk i Norden. Dette fagområdet er forsømt, og NOUen Hjertespråk løfter ikke en finger for å drøfte denne utfordringen.

Ikke nok med hjertespråk

NOU 2016:18 Hjertespråket har ikke lagt vekt på  språkrøkt og termarbeid, men på å omdefinere begreper som ’morsmål’, ”urfolk’, ’samisk språk’, m.v. og å foreslå lovendringer og tilføyelser. Det er ikke så merkelig fordi utvalget består av flere jurister og mange norsktalende (det er som et utvalg med flere swahili-talende skulle skrive en NOU om norsk ”hjertespråk”). Det er forståelig at de ikke forstår hvor skoen trykker. De er svært tilfreds med at det formelt arrangeres noen uketimer i samisk på noen skoler og noen grunnkurs f.eks. på Røros, i Lavangen, Kåfjord og Hammerfest. Derimot berører de ikke med et ord termarbeid og en felles rettskrivning for sentralsamisk. Noen uketimer utvikler ikke samisk språk til et fagspråk, men det styrker samisk nasjonalisme. Det er vel også hensikten med denne svære NOUen (342 s).

Det er synd at et slikt utvalg ble oppnevnt og at det kom med sin utredning fordi det vil gå mange år før man igjen oppnevner et offentlig utvalg som da kunne utrede et termarbeid på et høyt faglig og vitenskapelig nivå og komme med konkrete tiltak.

Odd Mathis Hætta