At språk er politikk, er ikke noe nytt. Men det spesielle er at mange har drevet med rein sjikane mot sametingspresident Vibeke Larsen fordi hun holdt tale på norsk nyttårsdagen 2017. Norsk språk ergret noen og hun ble dermed utsatt for usaklige argumenter og forsøkt ribbet for enhver anstendighet. Hun ble heller ikke levnet noen ære av de såkalte ekspertkommentatorer i NRK Sápmi eller avisen Nordlys.

Hvorfor skjer dette? Svaret er selvsagt at språket er kommunikasjon og har en tosidig funksjon: På den ene siden er språket kognitivt, dvs. bevissthet og tekning, og pragmatisk, dvs. det praktiske og det nyttige for å tenke fornuftig, være dyktig og sakkyndig og å kunne tale og kommunisere med andre. Med andre ord; en utadrettet aktivitet. Den andre siden av språket er knyttet til det emosjonelle, dvs. til sinnsbevegelse og det følelsesmessige (hjertespråket). Om hvordan vi føler vi er, altså introvert (innadvendt). Det er dette som skaper vårt eget selvbilde; identiteten. Det franske ordtaket: La langue, c’est la nation (Språket, det er nasjonen), gir et presist uttrykk for dette.

I samisk kommer språk knyttet til identitet sterkere fram enn i norsk fordi for de norsktalende har språket norsk begge sider i seg, både det intellektuelle og det emosjonelle.

For samisktalende er det to sider, det å kommunisere utad i et norsk miljø, og å ha samisk språk som det identitetsbærende. Men i noen samiske miljøer er det fortsatt enkelte identitetsbærende elementer, som skikk og bruk, ortodoks kristen tro, slekt og minner. Derfor behøver ikke alle samer språket for å bære samisk identitet, selv om noen elementer er svekket og delvis borte. Mange nordmenn har vanskeligheter med å forstå språkets tosidige betydning. Nynorskfolk kan forstå dette lettere for de har jo sin språklige identitet knyttet til rettskrivingen.

Språkskifte foregår over flere generasjoner

Fornorskningspolitikken er sterkt kritisert – og med rette. Men allerede fra 1700- og 1800-tallet både i Norge, Sverige, Finland og Russland lærte samene sine barn også nasjonale språk. Noen lærte dem både sitt morsmål og landets flertallsspråk, og andre kanskje bare majoritetens språk. Dette skjedde på 1900-tallet, og det skjer fortsatt på 2000-tallet. Foreldrene drev og driver fortsatt med å lære sine barn norsk i Norge. Det er fornorskningspolitikk. Politiet kan ikke passe på hvilke språk de snakker hjemme. Skal vi kaste stein på foreldre som snakker norsk med sine barn?

I 1986 publiserte Asle Høgmo «Det tredje alternativ» (Tidsskr.f.samfunnsforskning) hvor han beskriver språkskifte over tre generasjoner i ytre vest-Finnmark på 1900-tallet. Det gir en god beskrivelse av hvordan og hvorfor et slikt språkskifte foregår, – uten å være fordømmende.

Han skriver at første generasjon (besteforeldre) snakket samisk seg i mellom og med sine barn. Men de lærte også norsk til barna – som best du kunne! Andre generasjon (foreldrene) snakket samisk seg i mellom og norsk til sine barn. Tredje generasjon (barn) lærte ikke samisk, og snakket norsk både med sine foreldre og andre. Språkskiftet var fullført, men de var fortsatt samer både i liv og sjel.

Hvorfor og hvordan skjedde dette språkskifte? På grunn av lite folketall, spredt bosetting og nomadisk eller seminomadisk livsform. Folk trengte å kommunisere med norsk øvrighet og det var  vanskelig for misjonen og staten å etablere grunnutdanning med sikte på høyere utdanning og differensiert yrkesliv. På 1860-tallet ble det gjort forsøk på lærerutdanning i Tana og seinere i Alta, men dette mislyktes fordi det ikke var rekruttering av kvalifiserte søkere.

Besteforeldre- og foreldregenerasjonen, og heller ikke barnegenerasjon var redd for å miste sin etniske identitet,  og de gjorde det heller ikke. De beholdt sine skikker og sedvaner, sin barnetro, sine venner og omgangskrets, de kunne fiske og bøte garn, reparere båt og bygge naust. De giftet seg med folk i miljøet, dvs. fant en ektefelle blant sine stammefrender. At det forekom unntak, det bare bekrefter regelen.

Akkurat slik har det også skjedd i Kautokeino, Karasjok, Tana og Nesseby, ikke bare på 1950- og 1960-tallet, men helt opp til 1980- og 1990-tallet, – og det skjer fortsatt. De tar ansvar, og vet hva de gjør. De la og legger nemlig mest vekt på det praktiske og fornuftige, og underkommuniserer det sinns- og følelsesmessige knyttet til språket. De bodde og bor i et miljø hvor den samiske immaterielle og materielle kultur står sterkt. De vet hvor de bor, og hvem de er!

Det er mange som raljerer og forsøker å tråkke på de som gjorde disse valg. Til dem er det å si, slik det står i skriften: «Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten» (Johs 8.7).

Hjertespråket –

en kvasifaglig NOU

Den emosjonelle siden av språket kommer klart fram av NOU 2016:18 Hjertespråket, skrevet av et utvalg sammensatt av håndplukkede folk med ensartet mening og holdning. Da er det ikke så nøye med det faglige nivå. Her er det tilsynelatende faglighet med formelt språk,  populære titler og honnørord som fornorskning, identitetsbygging, og de lovklokes yndlingsord «folkeretten», men alle er uten særlig substans. Man appellerer til sinn og følelser. Hvorfor drøftes f.eks. ikke faglighet som manglende termer i samisk i et moderne og urbanisert samfunn. Og dermed kommer heller ikke spørsmålet om hvordan dette skal løses i dagens samiske samfunn.

Hvordan definerer så NOUen «Morsmål»? Jo, det er «språket eller språkene personer selv identifiserer seg med.» (s. 17). Altså ikke det man lærte som barn eller som er daglig hjemmespråk for en person. Slik kan man med kvasifaglighet omgå realitetene.

Hva er så samiskspråklig? Jo, ”med samiskspråklig mener utvalget personer som identifiserer seg med ett eller flere samiske språk og som er funksjonelt samiskspråklige.” (s. 18).

Kravet som NOUen stiller for funksjonalitet er at de «forstår og kan gjøre seg godt forstått på ett...». Her er identitet igjen det sentralt, og kravet til samiskspråklig er dunkel og flytende. Slik som hele denne NOUen er. NOU-en er bokstavlig talt et hjertespråk!

Odd Mathis Hætta