Fisken har vært Finnmark sin viktigste ressurs og bør også være det i framtida. Den første forutsetningen er at unge folk fra fylket ønsker å bli fiskere. Dette ser gledelig vis ut til å ha skjedd i det siste året, vi har fått flere fiskere som er bosatt i fylket. Det er flott, i alt for lang tid har fiskeryrket blitt sett på som annen rangs. Med stigene fiskepriser og stor fortjeneste på krabbefisket ser det ut til at de vil være lettere å rekruttere nye fisker som kan få levelige lønninger uten å ta ut vanvittige kvantum.
Utfordringene står imidlertid i kø. Hvem skal få lov til å delta i fisket og hvilken flåtetype skal prioriteres; kystflåten eller trålerne og hvordan skal fordelingen mellom fartøytypene være? Svarene på disse spørsmålene vil være fundamental i forhold til fylkes framtid i fiskeriene. Et standpunkt som må utelukkes er at fiskeressursene privatiseres, Ved en slik situasjon vil Finnmarks framtid ligge i hendene på noen få trålerrederier som eier kvotene til evig tid. Fiskeresursene må for all framtid være nasjonale ressurser som disponeres av organer som står ansvarlig ovenfor befolkningen.
I en framtidig fiskeripolitikk bør en nærmeste-havn strategi legges til grunn. Det vil si at fisken skal bringes til den nærmeste havnen for bearbeiding. Det er flere grunner til at en slik strategi vil være fornuftig for framtiden. For det første vil det sikre at en får en høg kvalitet på fiskeproduktet. Særlig det som skal fraktes ferskt til de store markedene i verden. For det andre vil det være med på å redusere energiforbruket i fiskeriene. Kystfiskerne bruker langt mindre diesel pr fanget kilo fisk enn trålerne. En tredje begrunnelse for nærmeste-havn strategien er at det skaffer arbeidsplasser lokalt av en ressurs vi har i våre lokale havområder.
Den største utfordringen for Finnmark vil sannsynligvis være kapital til investeringer i nye produksjonsanlegg. Framtidens fiskeproduksjon vil skje innen høgteknologi, hvor hvert gram av fisken blir utnyttet. Denne teknologiutviklingen er bare i startgrop. Den ”nye” fiskearbeideren er ikke en person som er flink med sløye- eller filetkniven, men en med god teknisk utdanning. På sikt kan det også tenkes at produkter fra Barentshavet blir en viktig del av fremtidens nye medisiner.
For å sikre stabil og god omsetning på våre produkter til en pris som sikrer utviklingen, må en ha et sterkt fokus på produktutvikling, salg og markedsføring. Vi kan ikke bare lenger stole på saltfisk og tørrfisk som hentes av fiskekjøpere fra Bergen. Vi må ha en produktutvikling som treffer tunga og øyet til folk i ulike kulturer og som markedsføres slik at de skjønner at de har behov for produktene. Dette krever ekspertise og samarbeid med ulike fag- og udanningsmiljøer.
Til slutt må nevnes kommunikasjonene i fylket. Hvordan skal disse se ut for å få en effektiv distribusjon av arbeidskraft, ekspertise, produksjonsutstyr og ferdige produkter? Hva må bygges opp, hva må forandres og hvordan kan en utnytte det som allerede finnes?
Konfliktområdene står imidlertid i kø innen ressurshandtering, olje/fisk, fiskekvoter, flåtetype, energiøkonomisering, produksjonssteder, produkter og markeder. Det er altså en rekke politikkområder som det må samarbeides om for a få gode løsninger dersom fiskeriene skal få den plass som de fortjener i Finnmark.
Ole Simonsen