Sametinget har siden sin opprettelse hatt en rivende utvikling. Økt oppslutning og deltakelse i sametingsvalgene vil derfor være nødvendig for å sikre Sametingets fremtidige legitimitet. Nettopp for å unngå at Sametinget blir en trojansk hest som professor Ivar Bjørklund hevder Sametinget står i fare for å bli.

Den lave valgdeltakelsen tross manntallsøkning, og den økende generasjonsskjevheten bør tas på alvor. Vi må sørge for at de kommende generasjonene ser Sametinget som en relevant politisk arena. Da er det en styrke at Sametinget framstår som attraktivt og strategisk organ, ikke en svakhet.

Det norske storting, som de fleste andre parlament i vesten, har også hatt flere runder med utvidelse av hvem som har rett til å stemme ved valg, og hvem som har fått representere folket. Først menn med eiendom, så menn generelt, så kvinner osv. har også endret seg. Først i 1911 møtte en kvinne, Anna Georgine Rogstad (1854–1938)¸ som vara på Stortinget. Hun var en aktiv kvinnesakskvinne, og var selv med på å drive frem den endringen i stemmerettsreglene som ga henne anledning til å stille til valg i 1909.

At også Sametinget har sine utvidelser av hvem som stemmer og stiller til valg viser at det samiske samfunnet også er et samfunn som utvikles og endres. Mangfoldet av partier sikrer mangfold i demokratiet og debatten. Fra de små partiene som løfter saker som er viktig i et lite lokalsamfunn, til de store partiene som kan spille på nasjonale nettverk.

Under nåværende regjering har man sett en realnedgang på ca 70 millioner kroner til samiske formål, en nesten ikke eksisterende konsultasjonsordning, samt en manglende vilje til å sikre satsingen på samiske språk. Sameskolen i Hattfjelldal ble reddet i tolvte time etter en massiv mobilisering over år. Dette viser at man trenger økt interesse fra nasjonal partipolitikk, ikke mindre.

Forskerne Selle og Bjerkli var redaktører for boken «Samepolitikkens utvikling»(2015), og for boken «Samer, makt og demokrati» (2003), en analyse av den samepolitiske utviklingen i Norge fra 80-tallet, via etableringen av Sametinget i 1989 og fram til 2003. De påpeker at selv om mange av de som står i Sametingets valgmanntall, ser på Sametinget som en viktig institusjon for samene, er mange ganske misfornøyd med den jobben Sametinget gjør, skriver redaktørene videre. En av grunnene til at Sametinget ikke har en veldig sterk posisjon i dag, mener Selle kan skyldes at Sametinget ikke har avgjørende betydning for folk flest.

Det er vår rolle som sametingspolitikere å gjøre Sametinget aktuelt for våre velgere. Flere manntallsberettige som melder seg inn, vil være med og endre Sametinget. Slik som Sametinget har vært med og endret det samiske samfunnet. Vi trenger gode lokalsamfunn som Kautokeino og Nesseby, men også vitale samiske bysamfunn som man finner i Alta, Tromsø og Bodø. Det er ikke lenge siden at dette ikke var en selvfølge.

God valgkamp!

Ronny Wilhelmsen, visepresidentkandidat i sametingsutvalget.