Jeg oppholder meg for tiden i Kirkenes. Det er interessant å oppleve hovedstaden fra Sør-Varanger. Tidligere har jeg hatt vikariater i Vadsø og Kjøllefjord. Jeg er glad i Finnmark, i folket og naturen. Det blir fort diskusjoner når jeg hevder at alle større byer er kraftsenter som setter og holder hjulene i gang. En god storbypolitikk og derved også en god distriktspolitikk.

Men dette er innbyggere i finnmarkskommuner langt fra enig i. By og land går ikke alltid hand i hand. Nå er det ofte mann mot mann. Og det er langt fra Finnmark til Oslo. Utfordringer når det gjelder distriktene vil en hver regjering i Norge ha. Nå diskuteres kommunesammenslåinger og et sterkere Nord-Norge. Finnmark er redd for å bli spist opp av Troms. Når jeg leser innlegg om dette her i avisen, minner de ofte om sykejournaler. Jeg innrømmer gjerne at det er vanskelig, ja umulig, å være objektiv. Og vi er alle opptatt av vårt hjemsted og distrikt. For det er her vi lever. Men urbaniseringsbølgen med konsentrasjon av befolkningen i de større byene stopper ikke opp. I Oslo bor det tusenvis av finnmarkinger.

Enten vi liker det eller ikke: Oslo og omegn er landets maktsenter. Her finnes de nasjonale symboler som vi knytter oss til fordi de garanterer en sammenheng i våre liv, storting og regjering, høyesterett, kongehus, teater og museer, universitet og kirker. For ikke å glemme de store finansinstitusjonene. Hvis vi kan sammenligne Norge med en bil så er hovedstadsregionen motoren som holder bilen i gang.

Går det dårlig i Oslo, vil de økonomiske nedgangstider også merkes i distriktene. For byen har med handel å gjøre. Det viser for eksempel navnet København. Byen er stedet for kjøp, salg og bytte av varer. Her er senter for forskning og nytenkning som får betydning for hele landet.

Over halve verdens befolkning bor i storbyregioner. For storbyen har en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Oslo er intet unntak i så måte. Det er ikke bare utdannelse og arbeid som trekker. «Det moderne» er også viktig. For storbymennesket har alltid vært moderne. Det nye – politiske ideer og strømninger – har gjennom historien blitt skapt i storbyene.

Selv om storbyene har problemer med høye boligpriser, støy og forurensing er det ingen vei tilbake. Folk må få bo der de ønsker. Det er en tapt sak å bekjempe byene. Og det er ren utopi å tro at myndighetene kan bestemme hvor vi skal bo. Ikke en gang stimuleringstiltak og lavere skatter i Finnmark kan snu denne utviklingen. Stadig flere vil komme til å velge storbyene og deres mangfold. Det er ingen vei tilbake. Derfor burde vi begynne å diskutere hvilken ressurs byene har for distriktene og arbeide for at by og land kan samarbeide bedre. Vi lever i et lite land. Og ingen er tjent med de økte konflikter mellom byregionene og distriktene.

Mennesker som bor i Oslo er glad i byen, og mange av oss vil gjenskape troen på det urbane! Men de fleste i hovedstaden er innflyttere, blant annet fra Finnmark og vil bevare sin kultur. Det ser vi blant annet 6. februar når samer samles i Oslo rådhus. Og barna fra den samiske barnehagen deltar med sang.

Siden storbyregionen trekker som en magnet og har kommet for å bli, trenger vi en tydelig storbypolitikk her i landet. Av redsel for å svikte distriktene er de politiske partiene forsiktige når de uttaler seg om de store byene. I et komplisert samfunn hvor velgerne stadig er på vandring, trenger vi en gjennomtenkt storbypolitikk som kan gi oss urban optimisme og kreativitet. For den moderne storbyen vil som motor og trendsetter alltid være et maktsenter, selv om mange finnmarkinger sikkert er uenig i det. Satt på spissen: Vil Finnmark klare seg uten en sterk osloregion? Jeg tviler på det.

Knut Sand Bakken

Kirkenes