Virkelig interessant å lese innlegget til den nye politimesteren i Finnmark, Hætta, om nødmeldingstjenesten i landsdelen. Vi snakker her om 110- tjenesten som Hætta så gjerne vil skal ha en helt egen sentral i Finnmark. Jeg kan forstå at det tar noe tid å venne seg til embetet i dette nye politidistriktet. Det er mye en skal sette seg inn i, og forstå.  Desto større grunn til å fare litt varsomt frem før en danner seg fastlåste meninger.

Å hevde, slik Hætta gjør, at Finnmark er så spesielt at en må en egen nødmeldingstjeneste med et befolkningsgrunnlag på bare 75 000 blir veldig interessant all den stund fagmyndigheten på området, DSB(direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) anbefaler minst 400 000 som befolkningsgrunnlag for 110-sentraler. Hvilken holdning til kompetansen hos fagmyndigheten er det som blottlegges her? Så i særklasse er dette at en nesten må be Hætta om å melde dette til de som steller med beredskapstenkning i dette landet, departementet. Om direktoratet er på så ville veier som Hætta her sier, er det virkelig grunn til å rope et kraftig varsko.

Dårligere tjeneste i Finnmark?

Det verste er ikke at Finnmark(nær sagt som vanlig) skal ha særbehandling slik de fikk det med et eget politidistrikt bare for Finnmark. Det verste er at dette vil føre til en dårligere tjeneste for de som bor i fylket. Med et svakt befolkningsgrunnlag vil en ikke kunne holde oppe den kompetansen som kreves for å ha en slik sentral. Telefonen ringer bare av og til. Det kommer til å bli stille dager i denne sentralen. Befolkningsgrunnlaget er derfor det viktigste argumentet fra fagmyndigheten for å holde et minimum av kvalitet i sentralen.

Er det lokalkunnskap som teller mest?

Hætta begrunner sitt spesielle syn med at det kreves ekstra mye lokalkunnskap i Finnmark. Hva er dette for noe? Ingen kan kjenne hver eneste stein i noe område hvis det er større enn hjembygda. I dag drives disse sentralene med svært avansert teknologi som må brukes hele tiden for å finslipe operatørenes kompetanse. Ingen kjenner hele Finnmark inni hodet sitt like lite som noen andre kjenner hele Nordland eller hele Troms. Derfor får en lett følelsen av at det er Hætta som har rettet seg etter oppfatningen som tidligere er fremmet av flere kommuner i fylket som nå deltar i det vanlige løpet om særfordeler.

Distriktspolitikk på Turbo

Det er greit nok at man i Finnmark, som vanlig, arbeider for å ha egne systemer og spesielle ordninger som bare skal gjelde for dette fylket. Skulle bare ønske at andre var like dyktige til dette som politikerne i Finnmark er. Men i dette tilfellet er denne distriktspolitikken direkte skadelig for dem den skulle ivareta. Nødmeldingstjenesten blir, i flg. fagmyndigheten, betydelig dårligere med et altfor svakt befolkningsgrunnlag.

Tre ganger så dyr for kommunene

Prisen på dette eventyret er ikke helt klar ennå. Men det er et faktum at det er kommunene som skal betale for tjenesten i forhold til sitt innbyggertall. Med de kravene som Direktoratet stiller til 110-sentralene kommer dette til ikke til å koste mindre enn 150 kr pr innbygger i Finnmark. Dette beløpet skal betales årlig av alle kommuner. For eks. i Alta blir dette rundt 3 millioner årlig. En sammenslått tjeneste som er foreslått med eks. Troms ville redusere dette beløpet til en tredel av kostnaden pr. innbygger. Rundt 50 kr.

Utdanning av brannfolk

Et annet argument fra Hætta er at en må utdanne mer brannfolk i fylket. Hvorfor kommer hun med dette? Det er ikke sentralenes jobb. Det er oppgaven til de kommunale brannvesenene. Men det spørs om de har penger til dette også etter å ha betalt sjokkregningen for denne spesielle 110-sentralen en gjerne vil ha. Kommunene kunne spart seg å gå inn på de resonnementene Hætta fremfører, og i stedet brukt penger på å heve nivået på egne brannvesen. En får mye opplæring i Finnmark for 5-7 millioner i året.

Konklusjon

Her har vi altså en situasjon hvor en raserer kvaliteten i nødmeldingstjenesten til tre ganger prisen for kommunene i et fylke. Om en følger Hættas resonnement blir dette et økonomisk sjokk for kommuner som allerede klager sin nød over små økonomiske rammer, og det en sitter igjen med etter denne dyre festen er en evigvarende «hangover» fordi tjenesten ikke holder de kvalitetskrav som tilsynsmyndigheten krever.

Av Herman Kristoffersen