Noen husker kanskje at det bare er knappe 1 år siden jeg sist skrev et leserinnlegg i Altaposten? Den gang gjaldt det Samemisjonens uforsonlige holdning til oss skeive syndere i midnattssol.
Overskriftene "– Vår plikt å advare mot homofili" og " – Homofile må kjempe mot følelsene og synden" i Altaposten 27. mai gjør meg svært opprørt! Ikke så mye på vegne av meg selv, men på vegne av alle de homofile og lesbiske samene som allerede i utgangspunktet sliter med å godta seg selv og sin legning. Som hadde trengt en støttende oppmuntring istedenfor "du er på vei mot fortapelsen"!
Og tror virkelig menighetsrådet i Kautokeino, med leder Aslak Anders N. Siri i spissen, at det nytter å følge opp de harde ordene med: "Men det er viktig å si at vi ikke gjør det av ondskap."? Jeg vet nesten ikke hva som er verst: Gjort av ondskap eller av "nestekjærlighet"?
At lederen i menighetsrådet videre tror at homofili kan helbredes, får meg også til å steile! Han har “hørt noen si de mener det er en sykdom man kan kureres fra.” Bare man ber om det. Jeg kan opplyse Siri om at homofili sluttet å være en sykdom i Norge i 1972.
Ane Hedvig Heidrunsdotter Løvold har skrevet masteroppgave om homofile og lesbiske i samiske samfunn, og hva som skjer når disse står frem. Flere intervjuer som Løvold har gjort med skeive samer, viser at det er særlig vanskelig for gutter og menn i Kautokeino å stå fram som homofil. Dette på grunn av de trange rammene den maskuline reindriftskulturen i Kautokeino står for. Disse trange rammene gjør menighetsrådet nå ennå trangere.
Menighetsrådslederen sier at alle er velkommen til kirken. Men for homofile eller lesbiske i Kautokeino betyr det: Du er velkommen, bare du ikke lever ut den du er. DET er ikke mye til velkomst!
Stine Iren Ballovarre
Lykkelig gift
Lesbisk småbarnsmor