Mangel på tilstrekkelig med samiske barnehageplasser her i Alta kommune har med jevne mellomrom vært et tema i dagspressen lokalt. Man kan spørre seg om hva denne «masingen» kommer av. Hva handler behovet og ønsket om flere samiske barnehager om? Hvorfor ikke akseptere at det politiske flertall i Alta pr. i dag har stemt ned forslaget om flere samiske barnehageplasser i nærmeste framtid? Hvorfor ikke la saken ligge, som så mange andre enkeltsaker befolkningen i kommunen kan være uenig med politikerne i fra tid til annen?

Tilstrekkelig med samiskspråklige barnehageplasser er ikke en liten sak for mange familier i Alta. Det er ikke noe man irriterer seg litt over en kveld, og så går videre. For oss det gjelder er den politiske nedprioriteringen i kommunen noe som påvirker og vil påvirke livet i relativt stor grad. Hva handler mangel på en samisk barnehageplass om? Hva er det som nedprioriteres?

Å prioritere – å gi forrang til noe som vurderes som mer viktig enn andre ting – viser seg i denne sammenhengen ved at flertallet av våre politikere syns det er mindre viktig å tilrettelegge for at samiske barn får et tilstrekkelig samisk barnehagetilbud.

Dagens lovverk gir en pekepinn på hva som bør prioriteres. I barnehagelovens §8 fastslås det at «kommunen har ansvaret for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. I øvrige kommuner skal forholdene legges til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur».  På hvilken måte legger Alta kommune til rette for at alle barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur i dag? Hvert år står familier på venteliste, og hvert år mister barn i denne kommunen muligheten til en samisk barnehageplass. Informasjon om ventelister som vokser har vært kjent over en lengre periode.

De færreste har mulighet til eller ønsker å gå hjemme med barna i mange år. De samiske barna har derfor begynt og vil begynne i andre barnehager i Alta. Behovet for samiske barnehageplasser forsvinner ikke av den grunn, men maskeres av at mange foreldre er nødt til å ha barnehageplass for å få hverdagen til å gå opp.

Skal det være tilfeldigheter som avgjør om et barn i dag får et samisk tilbud? Tilfeldigheter som for eksempel hvor mange andre samiske barn på samme alder som bor i samme kommune. Eller om et barn har søsken i barnehagealder. Dette er eksempler på tilfeldigheter som ungen ikke sjøl kan noe for. Med konsekvenser som for noen kan risikere å følge dem resten av livet. Det finnes barn i Alta som ville hatt en annerledes språklig bakgrunn og muligens en noe annen holdning til samisk språk og kultur i dag, hadde de fått et samisk barnehagetilbud når foreldrene ønsket dette.

For ved å stå uten dette tilbudet vil det for noen foreldre oppleves som vanskeligere å utvikle og bevare barnets språk. Fordi det norske språk i dag er så dominerende og høres stort sett overalt, gjør det at mange samiske foreldre opplever et behov for at barnet møter det samiske på flere arenaer. Barnet tilbringer ofte en tredel av døgnet sitt i en barnehage, og halvparten av sin våkne tid der, ofte fem av syv dager i uka. Denne tiden er verdifull i forhold til videreutvikling og bevaring av samisk.

Mangel på et fullverdig samisk tilbud rammer foreldre som ønsker å videreføre samisk språk til sine barn. Slik at de igjen har muligheten til å videreføre språket. Det handler ikke kun om de få årene av et liv barnet tilbringer i en barnehage, men et livstids- og generasjonsperspektiv. Et samisk barnehagetilbud vil derfor kunne ha ringvirkninger for et barn i lang tid. I dette perspektivet kan det være ekstra vondt å lese det statsråd Torbjørn Røe Isaksen blant annet sier i spørretimen onsdag 3. februar i år. «Samiske barn i barnehage skal få støtte til å bevare og utvikle sitt språk og sin kultur uavhengig av hvor i landet de bor». I praksis står det barn uten et samiskspråklig barnehagetilbud nå. Barna vokser. Tiden går. At kommunen vil avvente, gjør at stadig flere barn ikke vil få et samisk barnehagetilbud overhodet.

Et fullverdig samisk barnehagetilbud handler ikke kun om språk. Språk er på mange måter en nøkkel og sentral brikke i forhold til kultur og tradisjon. Språkutvikling henger tett sammen med kulturell forståelse. I tillegg er språkutviklingen en sosial prosess i samspill med andre, hvor blant annet sosial tilhørighet og barnets identitet bevisstgjøres og formes.

Gjennom å få møte samisk språk, kultur og tradisjon på flere arenaer hvor barnet tilbringer tid, vil det med stor sannsynlighet stå bedre rustet ikke bare til å utvikle og praktisere språket som sitt eget i tidlig alder. Det vil også gjøre noe med hvordan barnet ser på seg selv i forhold til de samisk kultur.

Det er naturlig at samiske foreldre som ønsker et samisk barnehagetilbud kan oppleve dette som svært viktig for sine barn. Samtidig som det kan oppleves som krenkende at barna blir frarøvet muligheten til å være i et samisk miljø på dagtid slik situasjonen er i dag.

Denne nedprioriteringen sender tilsiktet eller utilsiktet ut et tydelig signal til samiske foreldre og familier i kommunen. Realiteten er at i denne kommunen blir mange samiske småbarn nektet en mulighet til språklig og kulturell støtte og utvikling fra tidlig alder. En type fornorskning der flertallet av kommunepolitikerne bestemmer at samiske barn ikke skal få et pedagogisk tilbud på samisk, og med et samisk innhold. For uten sammenlikning til fornorskingspolitikk fra tidligere tider, så er det som skjer på mikronivå her i kommunen alvorlig for de det gjelder og vil gjelde i framtiden. Det oppleves som slitsomt, frustrerende og uholdbart for mange å hele tiden skulle gå og vente. Å komme med et tilbud år fram i tid, vil ikke hjelpe de barna som trenger plass nå, i nærmeste framtid og som har trengt plass lenge. For den samiske minoriteten er det ikke full barnehagedekning i kommunen.

Er det riktig at samiske barns muligheter for å bevare eget språk, kultur og tradisjon skal avhenge av ulike politikeres prioriteringer? Å la saken ligge oppleves ikke som et valg. Det er tross alt snakk om egen bakgrunn, egen identitet og egne tradisjoner – ikke et påfunn for artighets skyld.

Dette er til syvende og sist kommunens ansvar – det handler om prioriteringer. Og vilje. Hvor lenge ønsker flertallet av kommunepolitikerne i Alta å fortsette å nedprioritere samiske barnehagebarn?

Rita Solbakken