Dagens nyheter gjorde meg trist. Tysk politi antar at så mange som 1.000 menn med arabisk utseende skal ha antastet tyske unge kvinner som feiret inngangen til 2016. Unge kvinner ble befølt, på brystet, i skrittet av utenlandske unge menn – som ikke stoppet selv om kvinnene skrek og gjorde det de kunne for å beskytte seg selv.
Utenlandske aviser skriver at kvinner som gikk i skjørt opplevde at skjørt, strømpebukser og truser ble revet av dem. Raketter ble puttet under kvinnenes bluser, mens de ble befølt over hele kroppen og frastjålet penger, mobil og andre verdisaker.
Er det riktig at våre unge kvinner skal føle ufriheten og tap av rettigheter fordi unge menn, som ikke kjenner til europeisk kultur og kvinners likestilte rettigheter, skal krafse og tjafse på dem og på den måten skape frykt? Jeg undrer på om ikke tiden er moden for å snakke om at vi har et problem. For det er et problem, slik jeg ser det, når unge europeiske kvinner føler redsel og ufrihet når de går ut på byen for å hygge seg. Skal vi tørre å sette ord på hendelsene?
Ja, vi skal snakke om dette. Vi, norske og europeiske kvinner, skal og må stå opp for våre unge kvinners rettigheter. Vi må klart og tydelig si fra at nedverdige handlinger mot kvinner, som disse hundrevis av menn utførte, ikke er akseptert i vår del av verden! Vi kan verken tillate at våre unge kvinner mister friheten eller at kvinnefrigjøringens rettigheter som våre formødre kjempet for går tapt fordi unge menn ikke forstår og respekterer våre verdier. Unge jenter og kvinner i Europa må også i fremtiden få feire livets gleder og seirer i frihet og ikke innelåst i sine hjem fordi de er redde for å bli antastet av fremmede på gaten.
Ja, vi lever i en urolig tid. Europa og Norge er i rask endring i det kulturelle veikrysset vi befinner oss i. Det er, slik jeg ser det, på tide at vi begynner å reflektere over hvordan du og jeg vil at fremtiden i vårt land og i vår del av Europa skal bli. Vi må våge å stille utfordrende spørsmål for å finne svar som står seg – ikke bare for våre barn og barnebarn, men også for de menneskene som kommer for å bli en del av våre samfunn, mennesker som vil bli fremtidens europeere, nordmenn eller arktiske medborgere. For å lykkes bør vi formidle våre kulturelle verdier, vår historie og våre lover på en slik måte at de som kommer hit forstår hvorfor og hvordan vi har kjempet for kvinnenes likestilling, demokrati og lovgivning.
Det er viktig at vi forstår og støtter opp om asylinstituttets verdi. Men vi kan ikke lukke øynene i den tro at kvinneundertrykkende adferd forsvinner straks unge menn krysser landegrenser mellom ufrie og frie stater. Vi må brette opp armene å ta tak i problemet – vi må snakke om dette vanskelige tema slik at våre unge kan leve frie verdige liv – også i fremtidens Europa.
Det er vel egentlig slik at det ikke bare er flyktninger som er kommet til nye land i Europa. Vi europeere befinner oss plutselig i et nytt og ukjent land – selv om vi er hjemme.
Av Irene Ojala
Arctic Footprints
