«Det grønne skiftet» ble nylig kåret til årets nyord. Vet du hva «Det grønne skiftet» er? Jeg skal ærlig innrømme at jeg forstår det ikke helt. For hva betyr det å tjene «Grønne penger»?

Gjennom debattprogram etter debattprogram har vi det siste året hørt politikere fra ytterste venstre til ytterste høyre snakke om «Det grønne skiftet», som vi enten er inne i, på vei til – eller for sent ute med.

At «Det grønne skiftet» ble kåret til årets nyord er kanskje fordi politikere i Norge bruker begrepet «Det grønne skiftet» ofte? Jeg er blind for dets innhold, akkurat som jeg ble blind og døv for begrepene «Nordområdene» som ble «ordområdene» og «Bærekraftig utvikling» som ble til «Bare kraftig utvikling».

Jeg stiller stadig spørsmålet «Hvorfor er det slik?» – og jeg er muligens ekstra træg som vi sier nord i landet, men jeg trenger svar på noen spørsmål. Hva er en grønn fremtid med grønne arbeidsplasser når Norsk aluminiumsindustri og olje- og gassvirksomhet er grønn? Jeg tenker at «grønnfargen» i «Det grønne skiftet» blir særlig skitten av myndighetenes grønne laksekonsesjoner som ble innført for å pynte laksebrura. Om pyntingen skjedde før eller etter at laksemerdene i norske fjorder ble japanske er ikke så viktig, men jeg undrer på om lakselusa også snart blir grønn – da er vi kanskje kvitt miljøproblemet?

For hva er «Det grønne skiftet» egentlig verdt når Staten gir Grønt lys til gruveselskapet Nussir slik at de får deponere giftig gruveavfall i Repparfjorden? 150 arbeidsplasser i Kvalsund er bra, men vi må ikke glemme at fiskere som fisker i Repparfjorden risikerer å miste sine fiskefelt. Jeg er så egoistisk at jeg ønsker ren og frisk fisk fra norske fjorder til min familie – det er kanskje et ønske du deler?

Grønne arbeidsplasser er vist ikke bondens aktivitet på jordene eller melk fra kua. Kua ble jo en miljøversting fordi den fjerter så mye. Bort med kua og inn med grønne klimaavgifter, grønne arbeidsplasser, grønn aluminium, grønn olje, grønn gass, grønne gruver og grønne penger. Jeg undrer på om ikke «Det grønne skiftet» er «politikernes nye klær» – akkurat som keiseren vandret naken rundt og trudde han var påkledd i landets fineste stas? I redsel for å bekrefte sin dumskap var det ingen voksen som turte si at de ikke så de vakre klærne, det måtte et barn til for å si «keiseren er jo naken».

Problemet med «Det grønne skiftet» er, slik jeg ser det, at våre politikere aksepterer en liten forurensing basert på grenseverdier satt av forskere. Jeg tenker at ved å gi «litte grann forurensing» legitimitet endres våre holdninger til forurensingen – den blir plutselig ufarlig – så lenge den ikke overstiger grenseverdien. Og grenseverdien kan flyttes opp og ned etter behov. Det betyr, ifølge sosiologen Ulrich Beck, at det er lov å forurense mennesker, dyr og naturen litte grann – en permanent kollektiv normalforgiftning, som ifølge Beck gjør oss økonomisk enøyde.

Jeg tenker at når vi blir pålagt klimaavgifter, som forsvinner i statskassen og ikke gir noen av oss klimavennlig transport som for eksempel jernbane for mennesker og gods fra Fauske til Tromsø og Kirkenes, da mister klimaavgiften og «Det grønne skiftet» sin legitimitet. Men så er det vel slik at innføring av flysete-/klimaavgiften på 88 kroner er et viktig forhandlingskort for våre politikere som i disse dager legger siste hånd på den globaleklimaavtalen som skal hindre global klimakrise. «Det grønne skiftet» er blitt et tomt begrep som overoppfyller keiserens nakenhet. Et land som kjøper klimakvoter fra fattige land for å bli «grønn» mens de samtidig dumper gift i norske fjorder er ikke mye troverdig – selv om de tar fram kosten og maler de 150 nye arbeidsplassene grønne.

Av Irene Ojala

Arctic Footprints

Irene Ojala Foto: Privat