Livet som fotballsupporter er ikke enkelt, dersom noen skulle tro det. Å heie lidenskapelig på et fotballag er en helt spesiell greie, uansett om det er idrettslaget man spilte for i barndommen, klubben som regjerer i området der man bor, et landslag eller en større klubb ute i den store verden. Det kan være morsomt, underholdende og sørge for mange smil og gledelige øyeblikk. Når laget ditt vinner opplever man en lykkefølelse og personlig seier som vanskelig kan forklares med ord. Man føler at man har bidratt til triumfen og fortjener å feire sammen med spillerne, trenerapparatet og likesinnede supportere. Det er gøy. Det er givende.

Hvis jeg husker riktig.

For selv har jeg ikke opplevd noen slike stunder på veldig, veldig lang tid. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men på begynnelsen av nittitallet utviklet jeg varme følelser for fotballklubben Blackburn Rovers fra Lancashire i Nordvest-England, som da befant seg i 2. divisjon. Året etter rykket de opp i det som etter hvert skulle bli Premier League, og etter to flotte sesonger med fjerde- og andreplass slo Blackburn selveste Manchester United på mållinja og ble engelsk mester i 1994-1995-sesongen. Det var en stort øyeblikk å se kaptein Tim Sherwood, manager Kenny Dalglish, Alan Shearer, Henning Berg og ikke minst den stolte eier og klubbformann Jack Walker løfte det uendelig flotte trofeet over hodet. Det var vakkert. Det var nydelig.

Siden den gang har det vært lenge mellom høydepunktene. I 1999 rykket klubben ned, og året etter døde legenden Jack Walker. Laget tok seg imidlertid tilbake til Premier League og vant ligacupen i 2002. Og det var det. De siste ti årene har vært en mer eller mindre evig nedtur med managerbytter, salg av stjernespillere, svake plasseringer og flaue forestillinger. Og det hele toppet seg etter klubben fikk nye eiere og ny manager i november 2010. Selv triumfen mot United på Old Trafford nyttårsaften 2012 ga meg svært lite siden jeg skjønte at Blackburn Rovers var på vei mot avgrunnen i et rasende tempo. Sist mandag kom den endelige bekreftelsen. 0-1-tapet hjemme mot Wigan sendte ?oss? ned i ligaen der lag som Leeds United og Brighton & Hove Albion regjerer. Hallo, Leeds! Å spille i samme divisjon som Leeds United må jo være selve definisjonen av feilslått satsing. Det er vondt. Det er smertefullt.

Hvorfor forteller jeg dette?

Jo, ganske enkelt fordi jeg vet at min smerte og mine sorger er langt fra enestående. Mange vil sikkert si at det er latterlig at en altaværing uten noen som helst åpenbar tilknytning til verken klubben eller byen skal la seg påvirke av det som skjer i vår regntunge naboøy i sørvest. Hvorfor skal mitt humør påvirkes av prestasjonene til 11 overbetalte playboyer som ruller rundt på gresset i et annet land? Det er absurd. Det er sinnssykt.

Det er det så absolutt. Men nesten alle fotballsupportere i dette landet har et engelsk favorittlag, og disse personene vet hva jeg snakker om. Kanskje spesielt Liverpool-supporterne som hvert år har store forventninger, drømmer og håp - og ender opp med å få hjertene sine knust i fillebiter allerede før sølvguttene synger jula inn. Jeg kjenner fans av tidligere storlag som Leeds, Nottingham Forest og Everton som gråter seg i søvn hver eneste helg. Og jeg kjenner mange Blackburn-supportere, både i Norge og i England, som har det like vondt som meg. For oss er det en lidelse å se Manchester United-fansen telle titler og komme på jobb med et glis om munnen. Det er surt. Det er irriterende.

Men jeg aksepterer det. Ganske enkelt fordi fotball er følelser, både på godt og vondt. Vi har alle opplevd oppturer og nedturer, noen mer enn andre. Og i mitt univers er denne fellesskapsfølelsen en viktig del av livet. De som ikke liker fotball skjønner det ikke, og det er helt greit. Jeg dømmer ingen. Men vi som elsker fotball må få lov til å gjøre det, uten restriksjoner eller fordømmende blikk og kommentarer fra andre. Flere av mine arbeidskolleger liker ikke å høre fotballsnakk i lunsjen. For meg er det helt naturlig, på lik linje med bompengeproblematikk og dårlig vær. Men det siste året har jeg vært stille. Og slik det ser ut nå blir det stille i lang tid fremover. Noen er sikkert glad for det. Men jeg er bare trist. Jeg er utrøstelig.

Jeg er Blackburn-supporter.