Laksestafetten er tilbake og hver uke kan du få spennende historier fra Altaelva. Først ut er Niklas Högstedt, fiskeutdannet svenske fra Norrköping og innebandyelsker.

Se også video over da Högstedt får storlaksen på kroken.

Det var 16. august i fjor, siste fiskedøgnet i den øvre del av Altaelva, og jeg hadde døgn sammen med Kristoffer Sterner som ble trukket ut, Per, bare omtalt som Pelle, Nils Martin og Rune.

Under kortsalget ble min kompis Kristoffer trukket ut som nummer 294, og jeg var overrasket over at 16. august i Nedre Sierra sto igjen. Jeg husker at Ivar Leinen ble så overrasket da vi kjøpte kortet og også han oppdaget at det var ledig så sent.

Vi valgte Nedre Sierra så sent som mulig i jakten på en skikkelig troféfisk. Persen min på 13 kilo skulle slås, helst ettertrykkelig. Her var det størrelsen som skulle telle. Jeg tar ikke fisk til mat ellers, den kan jeg kjøpe på butikken. Et bilde og et minne man imidlertid ikke kjøpes.

En kompis av meg hadde døgnet før oss, og avsluttet med bare én fisk på sju-åtte kilo, så vi var litt skeptisk der vi satt og ventet på at klokken skulle bli 18 og fisket kunne starte.

Men så var vi i gang. Alt kjentes perfekt; temperaturen i både lufta og vannet og nydelig vannstand. Allerede på første runde, helt øverst på «banken», smalt det fast fisk på inntrekket. Og den var stor. Det var nesten som om jeg hadde en telepatisk kontakt med fisken: ­- Oi, har jeg fisk, tenkte jeg. Det var som jeg følte at fisken tenkte «oi, sitter jeg fast». Så startet den rett ut og hoppet høyt i lufta. Den var stooor. Var dette 20-kilosen jeg hadde drømt om så lenge?

Dette var en fisk jeg virkelig måtte få på land. Få sjekket vekta på. Ta bilde av. Kompisene mine filmet selvsagt temmingen. Dette var mitt tungvektsmøte. En fight jeg absolutt ikke ville tape. Og underveis ble jeg så redd for å miste kjempen at jeg derfor begynte å be til Gud om å få hjelp til å berge den trygt i land. Jeg tilbød faktisk Gud å avstå fra alle kvinner om jeg bare fikk denne kjempen i nettet. I ettertid føler jeg selvsagt at jeg ikke kan stå hundre prosent for det. Men dette var virkelig en følelsesladet stund.

Jeg og kompisene mine tuller ofte med spørsmål om å velge det ene godet eller det andre. Denne gangen var det ingen tvil om at jeg ville valgt laksen fremfor ei dame.

Laksen var brun og hadde nok stått noen uker i elva. Den var på land etter cirka ett kvarter. Vekta viste 18 kilo blank. Døgnet var bare en halvtime gammelt og her satt jeg med en kjempe i armene. Og dette skulle virkelig bli kanskje Altaelvas beste fiskedøgn i 2012. Vi landet 10 laks i løpet av kvelden, natta og neste formiddag. Rekka var imponerende; 19, 18, 16, 14, 13, fire på 10 og 9 kg! Så mistet vi i tillegg fem laks. Jeg understreker at vi bare tok to på 10 kilo, resten ble satt ut. Pelle, som er fiskeguide i Argentina om vinteren og guide i Gaula på sommeren, opplevde drømmen da han tok den største, på 19 kilo, fra land. All fisk, minus én, ble for øvrig tatt på intermediate-snøre, så vi fisket alt annet enn tungt.

Dette var et fantastisk fiskedøgn og en utrolig opplevelse å få i land en laks på 18 kilo. Men laksen jeg har måtte slite mest for, var faktisk en sjukilos som jeg tok i Skiferholla. Den måtte jeg løpe etter ned til Pathakorva for å få i land!

Fiskevakten hadde vært og sjekket fiskekort hos de som fisket i Øvre Sierra det samme døgnet, og de lurte på om vi holdt en kjempefest eller om vi fikk masse fisk. De hørte hyling hele kvelden. Vakten kom faktisk dagen etter, bare for å se hva sluttresultatet ble.

Fortalt til Rune Østlyngen (som var med på døgnet)

Niklas har valgt å utfordre Martin Johansen til å fortelle historien om da han svømte med laks i Gilvo, i neste runde av Laksestafetten.

PS: Send inn laksebilder til nummer 2399, med kodeord AP LAKS. (5,- pr melding.) Alle bildene vises på denne siden: altaposten.no/laks