- Jeg spurte de to jentene om de ville sove i sjåen, og det ville de. Men så var de ikke bare to, men 18 stykker, ler Eva Einvik etter å ha gitt både hjerterom og husrom til ungdommene.

- Jeg prøvde å ringe til presten, som de to jentene ønsket. De ville be om å få overnatte i kirka. Men da det ikke gikk, fikk de sove i sjåen, forteller Eva Einvik på Elvebakken.

De katolske ungdommene hadde syklet fra Polen til Alta, på tur til Nordkapp.

- De syklet hvert år. Tidligere hadde de vært i Marokko og Jerusalem. Nå skulle de sykle til Tromsø og ta fly hjem, forteller Einvik. Hun sier ungdommene syklet for paven. Mange var studenter, men det var også en prest og en gruvearbeider.

Lette etter presten

Vanligvis sov de ute, og de hadde med seg mat. Men da de kom til Alta pøsregnet det. Det var da de fant ut at de kunne prøve å spørre presten om å få sove i kirka.

Men det gikk ikke så greit, og siden de måtte ha noen med seg for å få sove i kirka, spurte Einvik om de trodde de fikk plass i sjåen.

- Vi har tenkt å innrede den til treningsrom, så den sto tom. Jeg spurte om de trodde de kunne sove der, og det mente de at de kunne, så det fikk de, ler hun.

Så fikk de sove i sjåen, og bruke toalett inne.

Men 18 ungdommer på 16 kvadratmeter ble litt i trangeste laget, så Eva fikk plass til fire av dem på et annet rom. Hun hadde huset full fra før av, med mann og en ungdom, samt tre fotballspillere de leier ut til.

Et hyggelig møte

Eva fikk satt på varme og fikk tørket de klissvåte klærne deres.

- Så hadde jeg akkurat laget noen store pizzaer, så fikk de litt av det, og litt frukt. De hadde jo mye utstyr og atten sykler. En hadde syklet med et svært polsk flagg hele veien. Jeg synes det var veldig artig å bli kjent med dem, sier hun.

- De var så fornøyd med livet i sin enkelhet. Så ba de for oss, for vår helse, med Fadervår til slutt. For meg var det veldig stort og en flott gave den helga, mener Eva Einvik, som oppfordrer andre til å tørre å ta imot folk.

Etter å ha fått med seg nylagde risboller og fylt 18 vannflasker, syklet de i vei.

- Disse var veldig fine ungdommer. Jeg synes alle burde tørre å åpne opp for å bli kjent med andre på denne måten. Det var i hvert fall en stor berikelse for oss, sier Eva.

Hun tenkte på om det var hennes egne unger som syklet i et fremmed land, og hvor glad hun hadde vært om noen hadde tatt godt imot dem.