Theresa er godt kjent i Alta med sitt sprudlende vesen og brede smil. De siste månedene har hun blomstret ekstra gjennom et Røde kors-engasjement, hvor hun lager mat til skolelever i Alta. Men bak den glade fasaden ligger det 36 år med sorg, savn, skam og rotløshet. Her er Theresas historie:
Grillet småfugler
Året var 1978 og Theresa, eller Wembia som hennes egentlige navn er, lever på landsbygda i Zambia sammen med mor, far, en søster og åtte brødre. Familien er fattige som «kirkerotter» og lever av det den karrige jorda kan gi dem. Skole er forbeholdt de rike, og er de heldige får de ett måltid om dagen.
– Noen dager da jeg spurte mamma hva vi skulle ha til middag, kunne jeg få til svar: «I dag må dere klare dere selv». Da gikk jeg og søsknene ut i skogen og skjøt småfugler med sprettert. De kappet vi vingene av og grillet på bål, forteller 46-åringen.
Vi sitter på en kafè i Alta og Theresa ser ut på den folketomme gågata, mens hun legger til:
– Det var ingen kjære mor. Når hanen gol var det å stå opp, kaste vann i ansiktet og gå ut på jordene og arbeide. Uten frokost.
Ikke av hat
Altaposten har fått lov til å formidle den gripende historien, som Theresa etter mange år har bestemt seg for å fortelle. I løpet av høsten håper hun å reise tilbake til Afrika, hvor målet er å finne faren. Moren døde for tre år siden. Før Theresa fikk mulighet til å stille henne det store og evig tilbakevendende spørsmålet: «Hvorfor»?
– Drømmen ville vært å sitte sammen med begge foreldrene mine og spørre dem om hvorfor det ble akkurat meg som skulle reise til Norge. Hvorfor ikke en av brødrene mine? Først i voksen alder har jeg skjønt at jeg ikke ble gitt bort fordi de hatet meg, sier Theresa.
Barnløst ektepar
I dag tenker hun at det var kjærlighet og ønsket om et bedre liv for barna, som var utslagsgivende for foreldrenes tunge valg om å sende vekk to av ungene. Søsteren kom til en annen familie, mens Theresas skjebne ble et snilt ektepar fra Alta/Sunnmøre.
– Ekteparet var begge lærere i Zambia, og faren min ble kjent med dem da han jobbet litt som kokk hos en svensk familie. Siden paret fra Norge var ressurssterke og barnløse, ble det til at de ville adoptere meg. Men adopsjon var ikke vanlig i Zambia, så det ble det til at de fikk være mine fosterforeldre.
Etter zambisk skikk skal alle jenter omskjæres når de får sin første menstruasjon, og deretter giftes bort. Før avreise kom landsbyens eldste kvinner til hytta hvor familien bodde, for å omskjære småjentene. Selv om de ikke var gamle nok, var det viktig også for jentenes bestemor at de ikke forble «urene»
– Dette sa min mor tvert nei til. «Mine døtre rører dere ikke», ga hun klar beskjed om. Selv om dette førte til at hun ble utstøtt etterpå, turte min mor og ta opp kampen for meg og søsteren mi, forteller Theresa. Hun husker at hun som niåring syntes det hørtes veldig spennende ut å reise til Norge.
– En kveld rundt bålet spurte jeg min far hvor Norge lå. Svaret jeg fikk var at «det var i verdens ende», forteller Theresa, som fikk beskjed om å være «flink på skolen og snill pike». Ferden gikk først til Sunnmøre hvor den lille jenta fikk livet snudd på hodet.
– Det var som å komme til et dekket bord i himmelen. Selv om jeg fikk spise like mye som en voksen og fikk rent vann, gjemte jeg mat under senga. Jeg var livredd for å sulte.
– Var det vanskelig å forlate familien i Zambia?
– Som niåring har du ikke begreper om tid og avstander. Jeg syntes det hørtes veldig forlokkende ut å skulle få reise til Norge og gå på skolen. Men etter tre uker var jeg ferdig med Norge. Da ville jeg hjem. Men det fikk jeg ikke. Det var da nettene begynte å bli veldig lange og mine fosterforeldre hadde nok en tung oppgave da, sier hun, og forteller om netter med gråt og mareritt.
– Jeg ville bare hjem, men fikk beskjed om at jeg måtte være her «litt til».
«Litt til» ble til fire år. Da hun kom hjem til landsbyen som 13-åring, ble ingenting som hun hadde drømt om.
– Brødrene mine var blitt så store og jeg ikke lenger kunne morsmålet mitt. Jeg husker bestemor ikke kunne begripe at barnebarnet hennes ikke lenger kunne språket sitt, sier Theresa, som nå følte at hun ikke hørte til verken i Zambia eller i Norge.
– Jeg var som en blomst som var rykket opp med rota og plassert et helt annet sted. Men på det nye stedet klarte jeg ikke å slå rot og vokse.
Barneskolen i Norge var en eneste lang motbakke, men Theresa hadde farens ord om å være «snill jente» i ørene da hun beit tennene sammen og gjorde alt hun kunne for ikke å skuffe sin nye familie. Hun prøvde etter beste evne å lære seg norsk, men til tross for iherdig hjelp fra sine nye foreldre, ble hun hengende etter og klarte aldri å innfri det hun følte var forventet av henne.
– I mange år har jeg slitt med skammen over at jeg ikke klarte å utnytte den muligheten jeg hadde fått. Det å komme til Norge og få alle muligheter, men ikke klare å utnytte dem.
På skolen forsøkte Theresa å gjemme seg så langt unna lærerne hun kunne. Men det nyttet lite.
– Jeg var den eneste mørkhudede i klassen. Jeg trengte ekstraundervisning i alle fag på grunn av språket, og bare det å bli hentet ut av klasserommet, var grusomt. Jeg skjemtes som en hund og følte meg som en taper som ikke skjønte noenting, sier Theresa, som helt frem til i dag har hatt angst for bøker.
– Og særlig fagbøker. Det ble et traume. Uansett hvilken skole jeg kom til var beskjeden den samme: «Du sliter med språket». Morsmålet mitt bemba, ble sakte men sikkert borte, og det samme ble engelsken, som jeg kunne ettersom det var kolonispråket i Zambia. Jeg fikk kun snakke norsk og det skulle jeg lære meg fortest mulig.
Verden raser sammen
Etter ungdomsskolen søkte Theresa på videregående, men kom ikke inn på grunn av dårlige karakterer. I stedet ble det folkehøgskole, før hun året etter kom inn på søm og tekstil på Herøy. En «liten øy ute i havgapet på Sunnmøre». Her vantrivdes hun så mye at hun forsøkte å rømme. 1987 flyttet familien til Alta, hvor fosterfaren er fra, og da kom Theresa inn på tegning, form og farge i Lakselv. Endelig følte hun at hun trivdes. Men så skjer det noe som får det til å rykke i den skjøre grunnmuren hun føler er i ferd med å bygge seg opp. Foreldrene i Alta skal skilles. Det ble søvnløse netter og nå fikk Theresa for alvor smake hva angst var. En følelse hun skulle stifte bedre bekjentskap med bare få år etter. En nydelig høstdag i 1993 dør fosterfaren av hjertestans.
– Jeg var nummen i hele kroppen. Han var min trygge klippe. Det føltes med ett som om hele verden stod stille og fortvilelsen var til å ta og føle på, beskriver Theresa, som på dette tidspunktet var blitt mor og hadde en nydelig jente på ett år.
– Også hun var glad i bestefaren sin.
Tre år senere dør også fostermoren. Av brystkreft.
– De ble bare 51 år gamle begge to. Det å miste dem så tidlig var et sjokk jeg aldri har kommet over, sier Theresa.
Ener i idrett
På grunn av at hun aldri har klart å gjennomføre en utdannelse, har Theresa ufaglært jobbet rundt omkring i barnehager og på skoler.
– På Komsa skole sa faktisk rektor til meg at «Theresa, man skulle tro du hadde lærerutdanning, du mangler bare papirer», forteller hun stolt. Theresa liker å lære bort ting og hun elsker å ha med mennesker å gjøre. Vervet i Røde kors har gitt henne livsgnist og trua på seg sjøl. Selv nevner hun den gode følelsen av å mestre. Det er en følelse hun nesten bare kan huske å ha hatt på idrettsarenaen, og på dansegulvet.
– Jeg var en ener i idrett, og da jeg flyttet til Alta, danset jeg meg gjennom ungdomstiden, sammen med en venninne jeg fikk. Rita er årsaken til at jeg kom meg inn i miljøet. Ingen andre tok kontakt med meg, sier hun.
Drømmen er å bli lærer.
– Kanskje jeg klarer å finne en motivasjon og styrke etter at jeg har vært i Afrika. Faren min er over 70 år, en alder som tilsier at han egentlig ikke skulle levd lenger etter zambisk målestokk. Så det haster.
– Hva hvis du blir skuffet?
– Jeg har opplevd så mye, at det er ikke så mye som kan skuffe meg mer. Jeg har forsonet meg med at min mor er død, men håper selvsagt å finne min far og mine søsken som er spredt for alle vinder. Men uavhengig av hva jeg finner, så tror jeg at reisen hjem til Afrika vil hjelpe meg å bli kvitt den verkebyllen som har plaget meg i 36 år.
– Skulle du ønske du aldri hadde kommet til Norge, men fått være med familien din i Zambia?
– Jeg vet ikke. På en måte er jeg selvsagt glad for at jeg unnslapp fattigdommen, men samtidig ville jeg som barn aldri ha visst hva jeg gikk glipp av i Norge.