Det er ikke sjeldent fjellstueoppsitter Per Edvard Johnsen ved Nedre Mollisjok Fjellstue tar turen ut i naturen, som han bokstavelig talt har mer enn nok av rett utenfor døra.
Daglig kjører han elvebåt opp og ned Iesjohkka med gjestefiskere, morgen som kveld. Og gjennom sommeren blir han tett kjent med dyrelivet som holder til i elva og langs elvebredden. Naturopplevelsene er mange og som oftest fine.
Trist skjebne
Men tross utallige opplevelser gjennom et langt liv i naturen fikk Johnsen det han selv karakteriserer som en «sjeldent sterk opplevelse» tirsdag denne uka. Opplevelsen har han omtalt i et innlegg på sin facebookside, et innlegg han har gitt oss tillatelse til å bearbeide og gjengi:– Andungen Doffen og jeg på elva, på vei inn i solnedgangen. En sjeldent sterk naturopplevelse, som gjorde sterkt inntrykk. For i går kveld fikk jeg oppleve en liten andunges triste skjebne, på en vakker, stille kveld ved solnedgang rett før midnatt, skriver Johnsen.
Tung start på livet
Johnsen har i løpet av de siste par ukene knyttet et ekstra sterkt bånd til denne andungen, som han har «døpt» Doffen. Den har nemlig ikke hatt den enkleste starten på livet:
– I år er det uvanlig mange ender som hekker i vassdraget langs hele elva og i vannene opp til Iesjavre – som er «selveste vannet» og grunnlaget for alt liv i vassdraget nedover. Det er hovedpulsåren til fisken og til endene, med andekull tett i tett oppover elva. Fra tidligere turer de siste to ukene har jeg lagt merke til at en av andungene i det ene stokkand-kullet alltid lå litt bak, og dykket ikke når resten av søskenflokken gjorde det. Mora flakset rett foran båten når jeg var på tur oppover eller nedover elva, skriver Johnsen.
– Padlet rundt med hodet under vann
Denne tirsdagen traff Per Edvard andekullet igjen, med den vesle Doffen hengende på slep etter søsknene sine.
– Denne dagen gjentok det hele seg, men denne gangen gjorde doffen noe nytt. Den forsøkte å dykke. Med hodet under vann padlet den i ring midt i elva, mens resten av søsknene dykket og mor flakset oppover. Jeg stoppet motoren og skled sakte med båten på siden av doffen. Med hodet under vann og i ring forsøkte den å gjøre det samme som sine søsken. Den lille dundotten med en propell på hver side var et søtt skue – litt komisk, forteller Per Edvard.
Han strakte ut armen og løftet forsiktig opp den lille Doffen.
– Jeg kjente gjennom det fine, myke dunlaget at Doffens purunge hjerte slo tydelig og fort – i redsel for den fare jeg kunne være. Jeg tok flere bilder av han og la han ut igjen i elva. Tok fram kameraet og filmet Doffen når den padlet i vei mot land.
Forsvant i en bølge
Rett før sivkanten slo Johnsen av kameraet. Doffen var straks gjenforent med familien, og alt virket så fint:
– «Der i sivet finner Doffen ly for fare», tenkte jeg med et smil om munnen. Som lyn fra klar himmel fosser det plutselig kraftig i sivet og Doffen forsvinner inn i en bølge. Ut av sivet siger en kraftig skikkelse rett under vannskorpa og ploger en bølge utover i elva.
– Midt i den stilleflytende kjenner jeg Doffens skjebne i halsen – og så ved en sånn vakker kveld, med den ildrøde solnedgangen, riktignok med mørke skyer. Så brutal og nådeløs men samtidig vakker kan naturen være, sier Per Edvard, som trøster seg med en ting:
– Doffens korte liv var ikke forgjæves – tross alt. Hunngjedda fikk seg en siste måltid rett før fullmåne, og da den faster til nymåne. Doffen vil bli husket.