– Det begynte med de berømte kråketærne, de små rynkene vi har rundt øynene.
– Smilerynkene?
– Ja, ha, ha smilerynkene. Det var dem som var utgangspunktet for det første bildet som jeg kalte kråkejævel. Kråkejævelen er den kråka som sitter på skulderen din og forteller deg at du ikke er god nok. Den kråka som for noen år siden ville sagt nei da du ringte og ville ha et intervju med meg for å snakke om bildene mine, sier Hege Johansen.
Overveldende repsons
De sort/hvite bildene av en mørkhåret kvinne, som alltid er omkranset av en eller flere kråker, har gått som en farsott på Facebook etter at Johansen la ut det første bildet for omlag to måneder siden.
– Responsen har vært overveldende. Jeg tror folk likte den humoriske tilnærminga og fokuset på hysteriet rundt eget utseende når vi damer passerer 40. Hvordan vi blir veldig opptatte av utseendet og hvordan det kanskje kan ta litt for stor plass i livene våre, filosoferer den ferske kunstneren.
Bildene, og den lille teksten som ledsager hvert motiv når hun publiserer dem på facebook, har tydeligvis truffet tidsånden, for på rekordtid har Johansen solgt flere bilder både lokalt og i andre deler av landet.
– I går sendte jeg et bilde til Oslo. Det er det som er så fint med Facebook. At du når ut til så mange, sier 43-åringen, som så langt har malt fem motiver, som hun har fått trykket opp i flere opplag hos Bjørkmanns trykkeri.
Litt skumle
Verktøyet hun bruker er tusj og akvarellfarger. Bildene trykkes på kunstpapir som tåler sollys og tidens øvrige tann. Hensikten er å ikke få for mange kopier av samme motiv. Det skal være passe ekslusivt.
– Drømmen og planen er å få til en liten salgsutstilling før jul, innrømmer Hege.
– Jeg synes bildene ser litt skumle ut. Blir du fornærmet når jeg sier det?
– Neida. Det er ikke meningen at de skal være skumle, men jeg fikk faktisk en tilbakemelding fra en som mente at de var fine, men skumle. Jeg har sett det selv noen ganger, og da tenker jeg, huff, hvor kom det her i fra? Da gjør jeg dem litt snillere.
Med reell fare for fornærmelse synes undertegnede at dama på bildene ligner umiskjennelig på kunstneren. Selv er ikke Hege helt med på ideen om selvportrett, selv om motivene er basert på egne tanker, opplevelser og refleksjoner. Hege innrømmer at skjønnhetstyranniet som preger samfunnet, og som hun også selv er en del av, er hovedtema for bildene.
– Det er nok det som er temaet så langt for kråkeserien. Men kråka kan også assosieres med andre ting. Livet på sosiale medier kan kanskje sammenlignes med et kråketing, smiler hun.
Bestemor uten botox
Da Hege var liten satt hun ved kjøkkenbordet hjemme i Øvre Alta og tegnet hester så blekket sprutet. Vi som vokste opp på samme tid husker henne også som håndballspiller, mørk, vakker og populær blant guttene. Selv følte hun seg aldri pen nok, flink nok, god nok.
– Det er kanskje det der jeg vil riste litt løs i og som jeg ønsker at vår generasjon skal prøve å ikke videreføre til våre døtre. Følelsen av å ikke være god nok. Jeg vil så gjerne at mine egne døtre skal gi litt mer «bæng» i hva andre mener og tenker, sier Hege, som har jentene Hannah (12) og Andrea (16) sammen med samboer Stein Olsen.
Hun legger til:
– Når jeg ser bildet av bestemor tenker jeg: «Hva? Er hun bare førti, hun ser ut som sytti». Men hun smiler med de rynkene hun har. Uten fillers og store lepper. Det er noe befriende med det, sier Hege som innrømmer at hun til tider er drittlei av å henge i stroppen for å tilfredsstille ytre krav.
– Tenker du at pendelen snart må svinge tilbake. Til den gang det var lov å eldes uten inngrep av alle slag?
– Ja, jeg håper i allefall det, sier hun, og ser tankefullt ut på havet hvor bølgene slår taktfast mot land.
For ett år siden sikret familien seg drømmehuset i Apanes. Helt nede i fjæra, uten naboer så langt øye kan se når man retter blikket mot vest.
– Jeg var dårlig å «ræke» på besøk før, men nå drar jeg nesten aldri noen steder, ler Hege, som innrømmer at det gir arbeidsro og sitte ved det store kjøkkenbordet, kun med havet som gjest.
På veggen bak henne henger et stort maleri av Pushwagner. Vi kommenterer at det ser dyrt ut. Minst 40.000 tipper vi.
– Nå er det sikkert så dyrt, men det var ikke det da jeg fikk det i julegave hos Stein for noen år siden. Men det var dyrt nok, og jeg ble nesten forbannet for at han hadde kjøpt det. Da sa han til meg: «Hege, uansett hva som skjer mellom oss, så er dette bildet ditt». «Hæ, er han på vei til å forlate meg eller hva», tenkte jeg, humrer Hege.
Jobbet mye gratis
Humor og slagferdige replikker er stikkordene for alle som kjenner frøken Johansen. Det er nettopp dette skråblikket som også fester seg i kunsten hennes, og som kanskje har gitt bildene såpass stor oppmerksomhet. Vi småsnakker om hva som gjør at et bilde kan koste 40 millioner, mens et annet prissettes til 3000.
– Ja, det har jeg mange ganger lurt på. Hvilke mekanismer er det som gjør at noen bilder blir veldig populære, mens andre ikke blir det.
Hva hun tar for sine egne bilder vil hun ikke snakke så mye om, men hun innrømmer at det kan være vanskelig å prissette egne verker.
– Ja, jeg synes det. Det er interessen som avgjør, og du må ikke være for beskjeden. Jeg har drevet for meg selv tidligere, og har jobbet mye gratis. Fordi man er redd for å være for dyr og fordi man har tatt for lett på småjobber man i utgangspunktet tenker bare skal ta et øyeblikk, men så tar det en halv dag, sier hun.
– Men herregud, jeg er en amatør. Enn så lenge i alle fall. Og folk skal ha råd å kjøpe bildene mine.
Arvet faren
Hege er utdannet grafiker, og har blant annet jobbet i trykkeribransjen og som journalist. Nå er hun i arbeid hos Aksis som veileder. Til sommeren sier hun imidlertid opp jobben for å prøve ut sin styrke som kunstner.
– Kanskje er dette en slags førtiårskrise. Hvis man kan kalle det å bli eldre og mer reflektert for en krise, sier Hege, som hvis det kniper på, kan ta grafiske oppdrag og leve litt på gubben, mens hun finner ut om selve drømmen, å leve av egen kunst, er mulig.
– Det har vært veldig givende å kunne hjelpe folk med å komme seg ut i arbeidslivet og til å tørre å leve ut drømmene sine. Kanskje er det jobben på Aksis som har gjort at jeg har turt å tenke over hva jeg selv egentlig vil gjøre. Jeg vet ikke. Kanskje kråka vet?
– Er folk rundt deg overrasket over at det bor en kunstner i deg?
– De som kjenner meg er ikke overrasket og mamma sa til meg: «Hege, det er jo det her du skal drive med», sier 43-åringen lattermildt. Den kunsteriske åra mener hun å ha arvet hos faren, og også døtrene er flinke å tegne sier Hege.
Hennes førstefødte, Andrea, har akkurat kommet inn døra, rød i kinnene etter sykkelturen fra skolen dumper hun ned i sofaen. Nekter å være med på bildet, men skryter gjerne av mamma.
– Jeg visste at hun var flink, men ikke såå flink. Det er kjempeartig at hun gjør dette, sier 16-åringen glad.
Lite husarbeid
– Hva synes Stein om dette?
– Han synes det er veldig morsomt og han er også veldig glad i kunst og bilder. Han kommer stadig med innspill, sier Hege, som noen ganger synes makkeren blander seg i overkant mye.
– Han kommer gjerne med kommentarer som: «kanskje du skulle hatt litt mer her og her», eller «hva er det der for noe»? Da kan jeg nesten bli litt irritert, småler Hege.
At sjefshusmora har gitt seg kunsten i vold har også satt andre spor i hjemmet.
– Jeg får jo ikke gjort noe husarbeid. Klesvasken tårner seg opp og støvdottene likeså. Stein kommer hjem og lurer på hva som skjer. Da svarer jeg: «Nei, jeg har sittet og malt».
– En kunstners priviliegium?
– Ja, ha-ha, du kan si det sånn.