– Jeg mener Alta er full av indirekte diskriminering. Folk fra Europa, de med lyst hår og lys hud blir foretrukket i jobbsituasjoner, fremfor oss som er mørke i huden og kommer fra Asia eller andre araberland, hevder Devrim Yilmaz, som tar et oppgjør med vestlig arroganse. 39-åringen fra Antalya i Tyrkia føyer til:
– Jeg føler at folk tror at vi som kommer fra arabiske land er mindre intelligente enn nordmenn eller europere. Det er temmelig arrogant.
Yilmaz er ikke redd for å snakke åpent om sine følelser rundt det å være mørkhudet og ha et fremmed navn i Norge.
– Hva har jeg å tape, sier han leende.Yilmaz har høyere økonomisk utdannelse fra Ankara i Tyrkia, samt en bachelor i økonomi fra University of Duisburg-Essen i Tyskland. Der jobbet han både som servitør på en kafe og som musiker om kvelden. Etter noen år ble han skilt fra sin daværende kone, og flyttet tilbake til Tyrkia. Her begynte han å jobbe i en stor bedrift, Eksim Ltd.
– Jeg hadde ansvaret for all eksport, forklarer 39-åringen.
Er realist
For øyeblikket er han i Alta, hvor han studerer ett år med nordområdepolitikk ved Norges arktiske universitet. I tillegg til tyrkisk, prater Yilmaz flytende engelsk og tysk (etter å ha bodd seks år i Tyskland). I tillegg har han språkkunnskaper i fransk og russisk. Hans store problem er norsken.
– Jeg søkte på et ettårig norskkurs på universitet i Volda, men kom ikke inn fordi de hadde fylt opp kvoten med utenlandske søkere, sier han og viser mailen med avslaget.
Yilmaz er ikke ute etter noen direktørstilling, men skulle gjerne sett at han stilte likt med europeiske søkere.
– Jeg er realistisk og skjønner at jeg ikke kan velge på øverste hylle når jeg ikke kan norsk. Men småjobber eksempelvis innen hotelldrift eller kafe- og restaurant, mener jeg at jeg kan utføre minst like godt som noen andre, sier mannen, som har studentarbeidstillatelse, med mulighet for 20 timer arbeid i uka.
39-åringen mener han med sine språkkunnskaper er en ressurs for reiselivsrelaterte bedrifter og derfor søkte han nylig jobb ved Thon hotell.
– Jeg kunne ta hva som helst, men fikk beskjed om at de måtte ha norsktalende personale. Rett etterpå ansatte de imidlertid en finsk jente som servitør, som heller ikke kunne norsk, hevder Yilmaz, som føler at han aldri får vist hva han duger til.
Skulle ikke hatt visum
Som en skjebnens ironi har Norge sluppet tyrkiske Yilmaz inn i landet ved en feiltakelse.
– Jeg skulle egentlig ikke fått visum, men kun fått tillatelse til å studere via nettstudier. Men skolen gjorde en feil og dermed fikk jeg komme. Men denne feilen har resultert i at jeg ikke får noe vitmemål etter eksamen, så dette året er i utgangspunktet bortkastet, fastslår tyrkeren nøkternt. Han mener det faktum at han ikke skulle fått visum, er nok et eksempel på det han mener er vestlig diskriminering av asiatiske/arabiske statsborgere.
Uansett, nå er han her og han har også fått norsk kjæreste, som han bor sammen med på Nyland. De planlegger bryllup. Yilmaz har lyst å bo i Alta, eventuelt Harstad hvor kjæresten kommer fra, men ikke for enhver pris. Uten jobb kan han ikke trives noen steder.
– Folk sier at i Norge får man penger fra staten hvis man ikke har jobb. Jeg er ikke interessert i penger fra den norske stat. Jeg vil tjene mine egne penger, presiserer han.
Lage skandale
Yilmaz synes nesten det er komisk hvordan han blir satt i bås, fordi han er mørk i huden og kommer fra et land der størstedelen av befolkningen er muslimer. Han gir et eksempel fra en episode i en bank i Alta, hvor han og en kamerat fikk trøbbel med en tjeneste fordi de angivelig var studenter.
– Jeg måtte nesten lage skandale for at vi skulle få utført vårt ærend, hvorpå en ansatt i banken kom stormende for å bøte på skaden ved å si at han hadde støttet moskeen i Alta helhjertet. Herregud, jeg er ikke muslim og bryr meg ikke om verken moskeer eller kirker, sier Yilmaz lattermildt.
Han opplevde det samme i Tyskland. Det han kaller en «vegg av skepsis».
– Men i Tyskland er det så mange innvandrere at der har de i alle fall hverandre. I tillegg er arbeidsmarkedet mye større og de er avhengige av utlendinger, påpeker han.
Velger det trygge?
– Hvis enkelte norske arbeidsgivere foretrekker lyshudede, blonde mennesker fremfor mørkhudede med fremmede navn. Kan det være fordi de velger det trygge, det de kjenner igjen?
– Ja, det tror jeg absolutt. Jeg tror ikke det er ondskap eller rasisme, men det oppleves likevel som diskriminerende og det er frustrerende. Jeg tror norske arbeidsgivere ville fått seg en aha-opplevelse om de turte ansette eksempelvis tyrkere i større grad. Vi har høy arbeidsmoral og er veldige gode på service. Husk vi jobber også seks dager i uka, fra åtte om morgene til syv om kvelden. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er bra, men vi er nødt. Og slik sett vet vi hva det vil si å jobbe hardt, sier Yilmaz.
Sosiolog Mehmed Kaya mener det har blitt enklere å være utlending med mørk hud og «rart» navn i Norge.
– Det var mye verre på 90-tallet. Selv om enkelte arbeidsgivere fortsatt er intolerante og lar seg skremme av et fremmed navn og et ikke-vestlig utseende, er dette blitt mye bedre, hevder Mehmed Kaya overfor Altaposten.
Mest tolerante i verden
Kaya, som i likhet med Yilmaz også er fra Tyrkia, mener Norge i alle fall ikke skiller seg negativt ut i forhold til resten av verden.
– Nordmenn er blant de mest tolerante i verden. Jeg har bodd i England selv, og kan si at Norge er mye bedre med tanke på diskriminering og fordommer mot utlendinger, enn de er der borte, sier Kaya, som har jobbet ved Norges arktiske universitet campus Alta i 12 år, før han flyttet og ble ansatt ved universitet på Lillehammer.
Opererer med to navn
Likefullt påpeker sosiologen at mange innvandrere opplever det som vanskelig å være ikke-vestlig i Norge.
– Undersøkelser viser at mange av dagens innvandrerungdom opererer med to navn. Sitt opprinnelige navn på hjemmebane, og et norsk navn ute blant venner. Eksempelvis husker jeg en tyrkisk jente som het Hayriye, men som kalte seg Heidi.
Kaya legger til at mange foreldre til tredjegenerasjonsinnvandrere ønsker å gi barna norske navn.
– Dette for at de skal unngå mobbing og at det skal bli enklere for dem i jobbsammenheng. Men denne navnekampen taper de ofte i møte med sine foreldre. Altså besteforeldrene, som ønsker de tradisjonelle navnene fra sine hjemland.
IS forsurer
Kaya sier at det ligger mange skjulte mekanismer som gjør livet vanskeligere, særlig for utlendinger med arabisk navn og utseende.
– Når det skjer store ting i verden som preger mediebildet, eksempelvis nå med IS-terroren, blir det vanskeligere å være araber fra et muslimsk land, sier tyrkeren.
Skjønner arbeidsgiver
Personlig har han ikke noen negative erfaringer i jobbsammenheng.
– Jeg tror det er et mindretall av arbeidsgivere som er intolerante, sier Kaya, som tror den største utfordringen til landsmannen Yilmaz ligger i språket.
– Når arbeidsgiver har valget mellom en som kan norsk og en som ikke kan det, sier det seg selv hva de velger. Arbeidsgiver har et ansvar, og hvis kunder reagerer negativt på at noen ikke kan norsk, skjønner man at de velger det beste alternativet for sin bedrift, mener Kaya.
Han er også klar på at man som utlending er nødt å jobbe knallhardt for å komme inn på arbeidsmarkedet.
– Du må jobbe dobbelt så hardt. Slik er det bare. Og nøkkelen er språket.
Hotellsjef hos Thon hotel Alta, Linn Alexandersen, avviser bestemt at de har sortert vekk Yilmaz jobbsøknad på grunn av hans nasjonalitet.
– Vi søkte etter en servitør, som også skal være stedfortreder for restaurantsjef. Vedkommende må beherske norsk for å kunne svare på mail og telefon, sier Alexandersen, som også sier at norsk er viktig for personale som har kontakt med kundene.
– Vi har mange eldre, norske gjester i restauranten, og de vil gjerne ha nortsktalende personale, sier hun.
– Så hvis Yilmaz hadde kunnet norsk kunne han vært interessant for dere?
– Ja, da hadde nok saken stilt seg helt annerledes. Da kan det være at han ville kommet til intervju, sier Alexandersen, som erkjenner at språk er viktig i deres bransje.
– Språk er viktig, men norsk er også ett av dem, påpeker hun.