Tjuvfiske var matauk før i tiden, det var en lokal protest mot hvordan elva ble forvaltet, det var penger å tjene og det var nervepirrende spenning.

I dag er det nesten ingen som tjuvfisker lenger, men historiene lever fortsatt i beste velgående overalt i Alta-samfunnet som vitnesbyrd om  altaværingenes nære forhold til verdens beste lakseelv.

UT PÅ INSPEKSJON: Tidligere ALI-formann Osvald Møllenes i nydelige omgivelser i Sautso. Foto: Ukjent

Organiseringen i tjuvfiskelag ga trygghet og oversikt. Laget kunnet bestå av nr. 1 som fisket, nr. 2 som var nære fiskeren med krøken, nr. 3 som sto vakt et stykke opp i lia og nr. 4 som var oppe på åskammen med milevidt utsyn og meddelte de andre via Walkie-talkie hvis det kom noen.

Det var ikke vanlig å tjuvfiske alene, men noen ganger gjorde man det likevel.

Hans er nå en respektert staker og fiskeguide ansatt av ALI. Her er hans historie fra den gangen han tok en 16-kilos mens politi og hunder bare var noen meter unna:

Det værste va å gå aleina og tjyvfiske. En gang tok æ mopeden aleina opp til Detsika tidlig en morra.

Æ visste at politiet brukt å ligge bak gjærdan i Sorrisniva. Dær brukt dæm ligge å vente og vakte. Så kommer æ nedluskanes, går jo frøkteli stille nedover. Først gjømm æ sækken og stanga, så går æ fræm og rekognoser. Det sto en bil på anner sia, holdt på å si parkeringsplassen, der brua e i dag. Det va helt lik bil som han Lyon hadde, og han Lyon han va sjef før Interessentselskapet. Så står det i tillægg en båt på den hær sia, inntell land. Da va en tom båt. Vi kjente jo alle båtan i den tia. Så tænk æ; Dæsken, ka dæm gjør hær? Det gjor mæ urolig. Ikke bare det at æ va aleina, det va nifst nok det. Men at æ ikke hadde oversikt over ka den båten og den bilen gjor dær. Neida, det va jo å gå tilbake.

Æ gikk under kanten av bakken og luska rundt gjærdan og kjeik. Måtte jo gå vældig sakte, tenkte heile tia kas vindretning det va, ikke sant, for dæm hadde med hund og da lokta han mæ. De va proffe på den måten. Så æ tok en god runde der og for tebake samme vei, og ingen menneska i det heile tatt. Venta ei stund og ingen kom. Æ trøsta mæ med at dæm sikkert va på en lang tur ett eller anna sted. Kanskje dæm va opp igjennom elva mot Skjæra eller ka da måtte være, så æ fiske. For æ tenkte at hvis æ tørr å gå ned hær, så e det laks på første kastet. Det va rette vannstanden og ingen problema.

Det som skjer da, det e at æ henta stanga og alt det der. Kobla til og gjømme sækken litt lenger bak. Og så går æ fræm. Kjika godt. Og det hører med til historien at han Ulrik Wisløff som dreiv gårdsbruk, kvær dag kvart på syv dro han over med mælkespannan til mælkebilen som henta. Ulrik kom  bestandig ætter, så æ mått ikke vis meg førr han. Og nu va klokka kanskje kvart over seks eller noe i den duren, pluss minus. Så tænke æ; Æ hiv nu bare et kast. Det hæfte ikke å få en laks på land og fær der ifrå. Ja, æ går ned. Kjik godt rundt oppå der, før med det samme æ går ned fra veien så miste æ oversikten over ka som e bak mæ. Det e fæm-seks meter opp. Æ kjik godt rundt, og så sætt æ mæ bak nån trær før æ går ut og kaste. Vet at æ får laks på første kast. Ja.

Og æ kaste ut - og får ikke laks på første kast! Æ kaste to kast. Æ kaste tre kast. Æ kaste fæm kast. Da tort æ ikke mer, så æ gikk opp igjæn. Og æ va helt førrfær over at æ ikke fikk laks. Det va jo heilt utrolig at æ ikke fikk laks. Førr det va jo drømme-vannstand. Alt låg te rette. De der kunne vi alt om. Ja, æ gikk inn i skogen og tænkte;  Fakern, æ går ikke opp uten ein laks.

Æ går ein gang til. Samme måte ned, kasta ut og da va det laks på første kastet. Og en knallsvær laks. Og æ tørne den og den va knalltung. Det hær va kastesluk, ikke sant, ikke flua, snøre nummer seksti. Æ tørne den oppåver før å komme lengst mulig, førr æ ser at klokka bynn å nærme seg kvart på syv. Rundt halv syv va den hværtfall. Æ visste aldri på sekundet når han Ulrik kom med mælkespannet. Æ tæmme laksen, og får den  et godt stykke opp igjenna. Det hete Mørkengamma, det lille gamlefaret opp igjenna. Æ va ikke oppi den, men heilt opp i kanten altså. Æ tørna laksen oppåver, æ måtte kom mæ lengst mulig vekk. Æ satte mæ bak ei lita sånn buska, og satt og tæmma den. Men så starte laksen! Æ måtte fir ætter, kjente at det bynte sånn å dirre i stanga. Hold æ mer nå så slite den av! Og så starta den neåver. Og æ sprang. Æ sprang så det kvein i de steinan. Tjukke sånne kuppelsteina. Og så bråstoppa laksen. Æ trække mæ bak en lav klase av bjørk, bare så vidt den skjulte mæ. Og dær nede e brua, eller brua va ikke dær, men altså nedover den veien, ikke sant. Så æ sætt mæ bak dær å tæmme, da va æ femten meter fra øversia av den båten som lå der.

Og plutselig, det æ hører da æ sitte og tæmm laksen, e at det e en som går i båten. Dunk dunk dunk, ut i båten. Dæven, da kjente æ at det bynte å... Tok silkestrømpa ned, vi trænte forran speilet, på kor stram den måtte vær for at den sku se stygg ut. Så kjika æ fræm, og så e det bare en unggutt. Takk og pris, sier æ til mæ sjøl. Æ va ikke redd nokka i den tia. Æ sprang i fra alle, æ for i fra alt da. Så tenkte æ; Skal æ kutte? Neida, æ kutte ikke. Æ reise mæ opp på nytt. Æ bryr mæ ikke om han unggutten. Æ bare vise mæ for han og tæmme den laksen. Han veit ikke kem æ e. Silkestrømpe på og alt det der. Men så høre æ han prate med nåen.

Han va fakern ikke aleina!

Og igjæn kjik æ rundt den der bjørkeklasen. Ja, der stod jo politimann i uniform! Å hærre, tænk æ. Ka gjør æ nu? Nu skal æ i hværtfall kutte. Så høre æ han prate på nytt igjæn. Og tenkte med en gang at han har ikke hund. Fint. Æ slæpp unna. Ikke nå problem. Ja. Æ va så åvenpå når det gjaldt fysikken min at det va ingen problem. Men så prata han jo på nytt igjæn, og da høre æ TO østlændinga som prata sæ i mellom. Æ kjik frem, og så e jo hund i lag me dæm. To politi og en ung gutt. Og dæm skjyv ut båten. Dæm e fæmten meter fra mæ. Æ va og målte etterpå og derfør kan æ sei at det va fæmten meter fra mæ.

Da trør æ ned på snøret sånn hær. Æ va proff å bite av. I dag klare æ ikke å bite av 60-snøre. Æ beit det av. Så tok æ enden av snøret og  tænkte; Fakern, ska æ virkelig slæppe den her laksen? Med det samme æ satt og tenkte det hær så kommer laksen i lufta helt attme land. Den laksen æ hadde fast. Og dæm skvett sånn for dæm stod litt sånn halvveis uti elva. Og rett bak dem va laksen. «Det var en stor laks», hør æ dæm si, ikke sant. Ja. Å æ holdt der, på kanten, så tænk æ; Æ slæpp ikke. Æ bytte den fast helt der nede ved elva. Bare surra sånn blåknyte, va ikke nå system i den. Knyte og knyte. Æ satt og holdt foten på snøret. Veit du ka som skjedde?

Nei?

Dæm bynte å komme opp mot mæ. Dæm hadde jo hund med, ikke sant. Og hunden tar jo tæften med en gang. Dæm kommer nærmere og nærmere, va en syv åtte meter fra mæ, så ror dæm ut, bare to meter fra land. For dæm ska ha hunden tell å svømme. Og om du trur det eller ei, dæm ror oppover sånn, førbi mæ. Æ må bare ligg still. Og husk at hunden va helt attme! Hunden va så opptatt med de dær i båten som heile tia står; -Kom nu, kom nu! Dæm sku ro og den sku svøm, og den villa ikke svøm. Hærregud, si æ til mæ sjøl, gå no uti hund! Svøm, førr faen! Dæm e altså fæm meter fra mæ med båten, men dæm e så opptatt av den hunden. Og æ trør me foten og hold snøret ned i. Og ætter mye om og men, æ følt jo en halvtime, men kanskje ti minutt, fæm minutt eller syv minutt, så ror dæm over. Hunden kommer ætter.

Å fy søren.

Så fær dæm over, og så vis det seg at det va ikke dæmmes bil det der. Det va en anna bil. Æ måtte jo bare vente. Venta og venta, og lurte på om laksen va dær ennå. Æ rørte ikke på en finger. De rota lenge på anner sia. Du vet, båten skal trækkes opp og det tok ett kvarter, tyve minutt før dæm gikk inn i skogen og førsvann. Ja, ka gjør æ da? Æ tok snøret opp igjæn og tredd igjønna der og bynt å dra. Og laksen e dær!

Og bare for å illustrere kor spennanes da va. Når æ fikk den seksten-kilos laksen på land, så slo æ den ihjæl og kobla stanga sammen. Æ hadde sækken ti meter bak i, bak nån buske. Æ stakk laksen i sækken, og så bynte æ å springe. Først er det slett, men så bynn det loddrett opp igjønna. Så æ sprang opp igjønna skogen. Men det e klart, alle bli jo sliten. Plutselig va æ så færdig, og da gikk det opp førr mæ;  E du så rar at du bynn å spring?  Dæm e jo dradd dær ifra! Det va jo ikke nå å springe for, ikke sant? Det va for å førtelle kor spent allt va. Da blei det sånn.

Æ kom opp på toppen, dær mopeden sto, og så tænkte æ; Æ fær ned og henter en til! Det va ikke noe problem. Ti kilos laks. Æ va jo sikker på at dæm hadde forre dærifra. Men den bilen stod dær enno. Lyon sin bil. Æ ha aldri sport han koffør den stod dær. Ja. Men det va no det værste, å vær aleina. Det va spesielt.